I 2021 ga Høyesterett grønt lys til skyting av 19 ulv som oppholdt seg innenfor de etablerte revirene, men utenfor «ulvesonen». Det primære argumentet for å skyte dyrene, ble i dommen konstatert å være «konfliktdemping», samt å øke tilliten til rovviltforvaltningen.

I fjor sommer kom spørsmålet opp i lagmannsretten på nytt, men denne gangen gjaldt det skyting av ulv som befinner seg inne i den såkalte ulvesonen. Dyrevernorganisasjonen NOAH vant frem, og ble tilkjent fulle sakskostnader.

Les: Ett år etter Høyesteretts ja, sier Borgarting fortsatt nei til ulveskyting

Annonse

Sterke fagfolk til pensjons- og familieområdet i Arbeids- og velferdsdirektoratet!

Enig - men uenig

Borgarting lagmannsrett skrev at det faktum at bestandsmålet er nådd, i seg selv ikke kan begrunne skyting av dyr. I så fall ville terskelen for felling av ulv blitt den samme innenfor som utenfor ulvesonen, slik at «prinsippet om soneforvaltning ville miste sin betydning».

Staten anket, og fredag kom dommen fra Høyesterett. Også denne gangen velger Høyesterett å gi tommel opp til ulveskytingen. Dommerne er imidlertid enig med lagmannsretten, og dyrevernerne, i at terskelen for å felle ulv ikke kan være den samme inne i ulvesonen som utenfor. Retten skriver:

«Av ulvefelling I-dommen avsnitt 105 følger som nevnt at det utenfor ulvesonen i utgangspunktet gjelder en presumsjon for at ulv kan felles når bestandsmålet er nådd. I lys av det jeg har sagt, kan jeg ikke se at den samme presumsjonen får anvendelse innenfor ulvesonen, hvor forutsetningen altså er at ulven har et sterkere vern enn utenfor. Innenfor sonen vil de konkrete omstendighetene i større grad bli avgjørende.»

Konkret vurdering

Når Høyesterett likevel lander på at ulvefellingen var lovlig, skyldes det at retten i den konkrete vurderingen mener departementet i tilstrekkelig grad drøftet de distriktspolitiske hensynene opp mot ulvebestandens tilstand. Dette i motsetning til lagmannsretten, som mente departementet ikke ga noen «relevant begrunnelse for hvorfor uttaket av Letjennareviret eventuelt skulle kunne ha en konfliktdempende virkning og skape tillit».

Lagmannsretten mente det ikke kunne anses som en relevant form for konfliktdemping eller tillitsskapning dersom målet var at bare den ene siden i ulvedebatten skulle tilfredsstilles.

Høyesterett ser dette annerledes, og finner «ikke grunnlag for å betvile at den balanseringen av interessene som fellingsvedtaket bygger på (...) samlet sett virker konfliktdempende». Høyesterett skriver videre:

«Det er etter min mening (...) en svakhet at departementet i vedtaket ikke tydeligere identifiserer og avveier de vernehensyn som også gjør seg gjeldende. Det fremgår imidlertid at uttaket ikke gjaldt genetisk viktige individer, og at vernehensynene var utslagsgivende for at ikke også ulvene i Mangen- og Rømskogrevirene ble besluttet felt. Jeg nevner også at i den delen av vedtaket som drøfter bestandens overlevelse, fremgår det og tas hensyn til at ulven er en truet art i Skandinavia, og at den norske delbestanden er rødlistet som kritisk truet. Videre fremstår kunnskapsgrunnlaget som solid. Jeg oppfatter derfor vedtaket slik at det i realiteten bygger på en avveining av vernehensynene mot de omtalte offentlige interessene.

Som det fremgår av ulvefelling I-dommen avsnitt 115, har de interessene som her avveies, svært ulik karakter. Det vil derfor «til syvende og sist bero på et skjønn hvilke av dem som anses som overveiende».

Samlet sett er det da, i lys av den konkrete situasjonen som forelå, ikke grunnlag for å tilsidesette som uriktig den interesseavveiningen departementet gjorde i vedtaket.»

Lagmannsretten kritiserte også at staten ikke hadde påpekt noen konkrete belastninger som følge av de aktuelle ulvene, og at man ved å legge terskelen for felling så lavt som dette i realiteten styrte utelukkende etter bestandsmålet.

Høyesterett fremhever på sin side at bestandsmålet var nådd med forholdsvis god margin over flere år.

Annonse

Vi søkjer nye tilsette til arbeidet med havvind

– Terskelen skal være høy

– Dette betyr at lovens vern i realiteten er byttet ut med nettopp bestandsmålet, sier Noah-leder Siri Martinsen til NTB. Miljøminister Espen Barth Eide (Ap) er på sin side fornøyd.

– Regjeringen forvalter ulv og andre rovdyr i tråd med rovviltforliket i Stortinget, Naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Dommen bekrefter denne linjen, som regjeringen derfor også vil videreføre, sier Eide til NTB.

Høyesteretts dom finner du her