Etter skytingen som tok livet av to mennesker i Oslo sentrum i fjor sommer, ble det satt ned et utvalg som skulle granske myndighetenes håndtering av angrepet. Der ble det blant annet konkludert med at POD krenket forsamlingsfriheten etter EMK, fordi politiet frarådet at det ble arrangert en solidaritetsmarkering den påfølgende mandagen.

Etter utvalgets gjennomgang, ble også Norges institusjon for menneskerettigheter bedt om å vurdere akkurat dette. Mandag kom konklusjonen, og den er stikk motsatt av hva utvalget kom til. Ikke bare mener NIM at politiets anbefaling var lovlig, NIM skriver også at utvalgets konklusjon kan være en sikkerhetsrisiko med «klare negative konsekvenser for liv og sikkerhet både for utsatte grupper og for andre».

Annonse

Vil du jobbe i et av Bærums fremste advokatfirmaer?

Sikringsplikten i artikkel 2

I rapporten fra 25.juni-utvalget, la utvalget til grunn at politiets anbefaling om å avlyse minnemarkeringen i realiteten var et pålegg til arrangørene om å avlyse minnemarkeringen. Utvalgets skrev videre:

«Gjennom intervjuene har utvalget heller ikke funnet noen holdepunkter for at politidirektørens beslutning var motivert av et ønske om å begrense de skeive miljøenes uttrykksmuligheter. Tvert imot ser det ut til at det sentrale formålet med beslutningen var å sørge for å gi informasjon om den usikre sikkerhetssituasjonen til de skeive miljøene som skulle delta på solidaritetsmarkeringen. For utvalgets del er det likevel vanskelig å karakterisere politidirektørens beslutning og inngripen i ytrings- og forsamlingsfriheten som nødvendig i et demokratisk samfunn. Når politidirektøren tar en beslutning basert på en antagelse av at den informasjonen hun mottar, er ny og ukjent for Oslo politidistrikt, samtidig som hun ikke foretar noen egentlig vurdering av den nye informasjonen i samråd med sin stab eller politidistriktet, fremstår ikke den inngripende beslutningen, med betydelige skadevirkninger, som strengt tatt nødvendig. Utvalget mener på dette grunnlag at beslutningen om å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen er uforholdsmessig, og at den er et inngrep som krenket deltagernes forsamlingsfrihet.»

NIM, derimot, legger avgjørende vekt på at situasjonen aktualiserte myndighetenes plikt til å verne om retten til liv etter EMK artikkel 2, og at Rettspraksis etter artikkel 2 gir myndighetene vid skjønnsmargin under tidspress.

– Et poeng som ikke drøftes

NIM er dessuten ikke overbevist om at en anbefaling, uten direkte rettslige eller faktiske konsekvenser for markeringen, kan anses som et inngrep i forsamlingsfriheten.

«Det er ikke utelukket at anbefalinger etter omstendighetene kan utgjøre inngrep, etter en konkret vurdering, hvis disse reelt sett må oppfattes som bindende. Vi kan imidlertid ikke se at dette var tilfellet her, ei heller sett hen til utvalgets vektlegging av mulig erstatningsansvar, personer med personlige assistenter osv.», skriver NIM, og videre:

«NIMs vurdering er at anbefalingen om å utsette solidaritetsmarkeringen, gitt det risikobildet som forelå, kan anses som et utslag av en menneskerettslig forpliktelse til å beskytte retten til liv. Dette er et poeng som ikke drøftes i utvalgets rapport.

Kombinert med utvalgets konklusjon om at anbefalingen om utsettelse krenket forsamlingsfriheten, kan denne utelatelsen medføre en viss risiko for at myndighetene fremover vil kvie seg for å gi anbefalinger basert på sikkerhets- eller risikovurderinger. Dette kan igjen ha klare negative konsekvenser for liv og sikkerhet både for utsatte grupper og for andre. God menneskerettslig ivaretakelse forutsetter etter NIMs oppfatning derfor at disse forpliktelsene ses i sammenheng.»

Utvalget mente også at diskrimineringsforbudet etter EMK artikkel 14 ble brutt, fordi andre store arrangementer i byen, blant annet Tons og Rock-festivalen, fikk gå videre som normalt. Heller ikke dette er NIM enig i, ut fra samme resonnement.

Annonse

Faste stillinger og vikariater som advokat/advokatfullmektig

– Ikke påkrevet å balansere mot art. 2

Avveiningen mellom forsamlingsfriheten og sikringsplikten i EMK artikkel 2 er ikke direkte drøftet i 25. juni-utvalgets menneskerettslige gjennomgang. Det er det en grunn til, sier professor ved Institutt for offentlig rett Christoffer C. Eriksen, som satt i utvalget.

Han sier det er forskjeller mellom de faktiske forholdene som beskrives i 25. juni utvalgets rapport, og det NIM legger til grunn for sine vurderinger. Eriksen mener også at NIM heller ikke gjengir rapporten helt dekkende.

– Med det faktumet som er beskrevet i 25. juni utvalgets rapport, er det etter mitt syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å hevde at myndighetenes menneskerettslige forpliktelse til å beskytte liv medførte en plikt for myndighetene til å anbefale utsettelse av solidaritetsmarkeringen. Slik jeg ser det, er det derfor i denne saken heller ikke påkrevet å balansere forsamlingsfriheten etter EMK artikkel 11 mot retten til liv etter EMK artikkel 2, sier Eriksen.

Han legger til at politiet, som det fremgår av 25. juni utvalgets rapport, likevel var menneskerettslig forpliktet til ivareta sikkerheten under arrangementet, og blant annet foreta grundige vurderinger sikkerhetstiltak i forhold til trusselsituasjonen.

Andre tiltak

Eriksen understreker videre at 25.juni-utvalget har vurdert hvorvidt beslutningen om å anbefale utsettelse av solidaritetsmarkeringen oppfylte det ansvaret myndighetene og politiet har for å ivareta sikkerheten til dem som skulle delta i arrangementet. Han opplyser at han nå vil kontakte POD og meddele dem sin vurdering av NIMs uttalelse.

– Selv om det likevel skulle foretas en balansering av sikringsplikten etter EMK artikkel 2 mot forsamlingsfriheten i EMK artikkel 11, er det gode grunner som tilsier at balanseringen uansett skulle tilsi at solidaritetsmarkeringen ble gjennomført, sier Eriksen, og peker på at sikringsplikten kunne ivaretas gjennom andre preventive tiltak for å beskytte markeringen.

– Riktignok ville de preventive tiltakene Oslo politidistrikt hadde utarbeidet ikke gi noen absolutt garanti mot et angrep. Det ville heller ikke den anbefalingen som ble gitt om å utsette arrangementet. Rådhusplassen ble ikke stengt. Men i den grad sikringsplikten inntrådte, ville de preventive tiltakene Oslo politidistrikt hadde iverksatt likevel langt på vei sørge for å ivareta denne plikten ved å redusere risikoen for fare, samtidig som forsamlingsfriheten ble ivaretatt, sier Eriksen.

NIMs vurdering finner du her, og 25. juni-utvalgets rapport finner du her.