Gassled er verdens største offshore system for transport og prosessering av gass, og består av gassrørledninger på bunnen av Nordsjøen og Norskehavet, samt en rekke anlegg på land i Norge, Storbritannia, Nederland og Frankrike. Saken som onsdag startet i Høyesterett, har sitt utspring i at Statoil i perioden 2010-2012 solgte andeler i dette rørsystemet til utenlandske investorer, blant andre et fransk og et canadisk pensjonsfond.
Selskapene betalte til sammen 32 milliarder kroner for andelene i rørsystemet. Gevinsten lå i avgiften, tariffen, som eieren av systemet kan kreve fra de som vil frakte gass gjennom rørene.
Skrudde ned prisen
I 2013 besluttet regjeringen Stoltenberg å redusere tariffen for fremtidige ikke-inngåtte kontrakter med 90 prosent. Striden står om hvorvidt dette var noe norske myndigheter hadde adgang til. Investorene mener tariffkuttet mangler hjemmel, og at det reduserer deres inntekter med omkring 15 milliarder kroner etter skatt.
Tariffnivåene på de mange forskjellige innretningene som i dag utgjør Gassled, ble opprinnelig satt blant annet for å nedbetale de investeringene som ble gjort under konstruksjonen. Når nedbetalingene så var ferdige, skulle tariffen justeres deretter.
Ettersom dagens Gassled består av en svært lang rekke installasjoner av forskjellig alder, er dette bildet i dag særdeles komplisert.
– God avkastning
Staten anfører at dersom saksøkerne får medhold, så vil konsekvensen være at statens handlingsrom i realiteten ble kraftig innskrenket ved etableringen av Gassled. Staten fremhever også at selskapene som kjøpte seg inn i Gassled, til tross for tariffendringen, vil kunne forvente en avkastning på 4-5 prosent på sin investering:
«Dette er en god avkastning sammenliknet med investeringer i lignende infrastruktur»
Borgarting lagmannsrett la til grunn at investorene ikke hadde noen rettmessig forventning om at tariffen skulle forbli på nivået fra før 2013. Lagmannsretten skrev blant annet:
«Faste tariffer ville (...) innebære et markant brudd med det systemet for avkastnings- regulering som hadde vært fulgt siden starten av gassproduksjonen på den norske sokkelen. (...) Dette ville innebære at departementet fraskrev seg muligheten til å regulere tariffene, og ville vært i strid med prinsippet om at avkastningen skal tas ut på feltene og ikke i transportsystemene. Stortinget hadde blant annet i Innst.S.nr.198 (2000–2001) gitt klart signal om at dette prinsippet skulle legges til grunn også for Gassled. (...) Lagmannsretten mener det klart har formodningen mot seg at departementet aksepterte at tariffene som ble fastsatt i tarifforskriften skulle forbli uendret i hele lisensperioden.»
– Ugyldig
Kjøperne av Gassled anfører på sin side at vilkårene for tariffendring etter petroleumsloven paragraf 4-8 annet ledd ikke er oppfylt. Etter denne paragrafen må tariffendringer være begrunnet i å «sikre at prosjekter blir gjennomført ut fra hensynet til ressursforvaltning og at eieren av innretningen gis en rimelig fortjeneste blant annet ut fra investering og risiko».
Saksøkerne anfører i sluttinnlegget:
«Vilkåret om at endringer må sikre at prosjekter blir gjennomført ut fra hensynet til ressursforvaltning, krever at det foretas en konkret vurdering av behov for og hvilken ressursforvaltningsmessige effekt endringen har. Departementet har ikke foretatt noen slik vurdering i forbindelse med tariffendringen i 2013, og endringsvedtaket er utelukkende begrunnet i et generelt ønske om lavere kostnader knyttet til petroleumsutvinning for olje- og gasselskaper. Vedtaket er derfor ugyldig.»
Staten anfører for det første at tariffendringen ikke trenger hjemmel i paragraf 4-8 andre ledd, ettersom tariffen fastsettes i forskrift etter 4-8 første ledd. Subsidiært, dersom retten kommer til at 4-8 får anvendelse, anfører staten at tariffjusteringen ikke er en «endring» i lovens forstand, men en fastsettelse for avtaler som inngås fremover i tid.
Anfører EMK
Saksøkerne anfører til slutt at tariffendringen krenker deres private eiendomsrett etter EMK P1-1, blant annet fordi inngrepet er disproporsjonalt.
«Staten har skapt et uklart regelverk som ikke er praktisert på en konsistent måte. Staten forholdt seg taus om egen forståelse av regelverket og den overhengende sannsynligheten for tariffreduksjon i forbindelse med de ankende parters erverv av andeler i Gassled. Ved dette har staten gjennom sitt eierskap i Statoil fått en berikelse. OED gjorde ikke på forhånd relevante spesifikke analyser verken av behovet for endringsvedtaket eller av endringsvedtakets virkninger. De ankende parters spesielle situasjon ble i stor grad ansett irrelevant, selv om det må ha vært opplagt for departementet at det i første rekke ville være de nye eierne som ville rammes økonomisk av tariffreduksjonen. Det faktum at selgerne av Gassled, herunder Statoil, mottar tilfeldige berikelser er heller ikke analysert eller vektlagt.»
Lagmannsretten oppsummerte i sin avgjørelse blant annet slik:
«Lagmannsretten har funnet grunn til å rette en viss kritikk mot myndighetene for at det ikke på et tidlig tidspunkt ble gjort klart hva som var grunnlaget for beregning av avkastningen i Gassled, og for at det ikke ble etablert et system for registrering og publisering av hvilken avkastning som til enhver tid var oppnådd. Dette gjorde det vanskelig for eierne og ikke minst for utenforstående å forutse når en tariffendring eventuelt kunne skje.
(...)
Selv om det er grunnlag for en viss kritikk mot staten for enkelte forhold, er lagmannsretten ikke enig med tingretten i at departementet kan bebreides for at det kom til sak.»
Forhandlingene for Høyesterett er berammet frem til 4. juni.
