Fredag i forrige uke avgjorde Høyesterett de tre storkammersakene som er ment å oppsummere kritikken som er kommet fra Strasbourg. Avgjørelse nummer to og tre kan naturlig nok et stykke på vei lene seg på prejudikatsvirkningen av nummer én, og det er derfor særlig den første av de tre avgjørelsene som inneholder de mest omfattende analysene av EMDs praksis.

Kjennelsen er ført i pennen av Erik Møse. Møse var Norges forrige dommer i Strasbourg, og var derfor arkitekten bak den første av Strand Lobben-dommene i EMD, der Norge i 2017 ble frikjent, med 4 mot 3 stemmer.

Denne dommen ble som kjent anket til EMDs storkammer, der Norge i høst ble felt med 13 mot 4 stemmer. Storkammerbehandlingen skjedde etter at Møse vår gått av som dommer i EMD.

Stusser

Professor Karl Harald Søvig ved UiB mener det er særlig tre ting å merke seg med avgjørelsen.

– For det første skal vi legge merke til at kjennelsen er enstemmig. For det andre er det ingen tvil om at dommen innebærer en kursendring. Så får man sette seg ned og diskutere om denne endringen er for stor eller for liten. Men det tredje jeg vil fremheve, er passasjen i avsnitt 96, der Høyesterett ser ut til å mene at omsorgsovertakelser bare kan skje i «very exceptional circumstances». Dette stusser jeg over. Her ser det ut som om Høyesterett bruker kriteriet som EMD bruker for å kutte alle familiebånd, på omsorgsovertakelser, sier Søvig.

I Strand Lobben-dommen skrev EMD:

«Generally, the best interests of the child dictate, on the one hand, that the child's ties with its family must be maintained, except in cases where the family has proved particularly unfit, since severing those ties means cutting a child off from its roots. It follows that family ties may only be severed in very exceptional circumstances and that everything must be done to preserve personal relations and, if and when appropriate, to "rebuild" the family.»

De fleste har til nå antatt at EMD her snakker om en situasjon der familiebånd kuttes helt, normalt ved adopsjon eller svært lite samvær. Altså et mer inngripende tiltak enn en omsorgsovertakelse ledsaget av samvær.

I kjennelsen fra sist uke, skriver imidlertid Høyesterett:

«Ved omsorgsovertakelse innebærer dette at et inngrep på grunnlag av de materielle vilkårene i barnevernloven § 4-12 må være i samsvar med kravet om "very exceptional circumstances".»

– Overrasket

Også professor ved UiO, Kirsten Sandberg, fremhever den samme setningen fra avsnitt 96.

– Jeg er overrasket over at Høyesterett setter dette som et krav også for omsorgsovertakelse. Når EMD i Strand Lobben skriver: «It follows that family ties may only be severed in very exceptional circumstances...» og like foran dette sier at «severing those ties means cutting a child off from its roots», har jeg oppfattet dette som å gjelde ytterligere begrensninger, som adopsjon og sterke samværsrestriksjoner. Jeg vet ikke hvorfor Høyesterett trekker det over til omsorgsovertakelse, sier Sandberg.

Hun mener ellers at Høyesterett har foretatt en god balansering av hensynene, sett i lys av de korrektivene som er kommet fra Strasbourg.

– Høyesterett påpeker at det ikke vil kreves endringer i norsk lovgivning, eller noen kjempestor omlegging av praksis. Men på noen punkter må praksis endres, og det gjør retten ganske tydelig når det gjelder graden av samvær. Man kan ikke lenger holde seg til den normen som har vært fulgt siden Høyesteretts dom i 2012, om et skille mellom midlertidige og langvarige plasseringer, sier Sandberg.

Hun fremhever også at Høyesterett tydelig på at det går en grense for hvor mye samvær man skal utsette barnet for, dersom det er belastende for barnet.

– Og dersom belastningen på barnet blir så stor at det må gis svært lite samvær, må det begrunnes svært godt, eventuelt med oppdaterte sakkyndigrapporter.