– Høyesterett neste, sa John Christian Elden da Borgartings dom kom i november i fjor. Som sagt så gjort, og i går ble det klart at fire av de fem dommerne i Høyesterett er enig med lagmannsretten: Det krenker ikke EMK artikkel 8 om man krever DNA-registrering av personer som er dømt til fengsel for skattsvik.

Dissensen kommer fra Wenche Arntzen. 

Søksmålet er reist av en mann som i 2012 ble dømt til fengsel i ett år og seks måneder for skattesvik. Sakens kjerne har vært om inngrepet er forholdsmessig og nødvendig i et demokratisk samfunn.

– Ikke fornuftig formål

Den skattedømte mannens prosessfullmektig, John Chr. Elden, har tidligere uttalt til Rett24 at DNA-registrering er nyttig i saker der det legges igjen tekniske spor som kan undersøkes, men at dette ikke er veldig relevant ved lovbrudd som skattesnyteri og hastighetsovertredelser, som sjelden oppklares ved DNA-prøver. Overfor Høyesterett argumenterte han med at inngrepet ikke tjener noe fornuftig formål, og ikke er et effektivt og nødvendig virkemiddel for staten.

Etter lovens ordlyd – politiregisterloven § 12 – kreves det for DNA-registrering kun at det er ilagt straff for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Loven skiller ikke mellom typer lovbrudd.

Grundig vurdert

Staten argumenterte med at registreringsadgangen er grundig vurdert av lovgiver, og at det sentrale er hvorvidt man er domfelt for et alvorlig lovbrudd – ikke hvorvidt DNA er relevant for å avdekke skattesvik.

Per Erik Bergsjø
Per Erik Bergsjø.

Førstvoterende Per Erik Bergsjø gjør en omfattende gjennnomgang av praksis fra EMD, og konkluderer med at det ikke skal legges avgjørende vekt på om det aktuelle lovbruddet er DNA-relevant eller ei:

«Riktignok er ikke A dømt for en type lovbrudd hvor DNA normalt bidrar til oppklaring. Men som jeg har vært inne på i min gjennomgåelse av EMDs praksis, kan dette i høyden ikke være mer enn ett element i en bred vurdering. Dessuten tyder altså Statistisk sentralbyrås statistikk på at personer som er dømt for økonomisk kriminalitet, har en høyere risiko for å begå ny kriminalitet enn tidligere ustraffede. Denne forhøyede risikoen gjelder også tilbakefall til "DNA-relevant" kriminalitet.»

Wenche Arntzen
Wenche Arntzen.

Dissens

Den dissenterende dommeren, Wenche Arntzen, har et annet syn på den konkrete forholdsmessighetsvurderingen:

«Selv om domfellelsen av ham gjelder alvorlige forhold, er sannsynligheten for at DNA-registrering ved denne type lovbrudd vil bidra til å oppklare senere lovbrudd, liten. Så lenge lovbruddets karakter verken har betydning for den initielle registreringen eller for muligheten til å få registreringen slettet, etterlates tvil om registreringen er tilstrekkelig relevant og nødvendig ut fra formålet. Når det i tillegg er åpnet adgang til å bruke DNA-registeret til rent sivile formål, finner jeg at grensene for det uforholdsmessige er overskredet.»

I den siste setningen sikter Arntzen blant annet til en ikke helt ukontroversiell kjennelse ankeutvalget avsa i fjor høst. Med tre mot to stemmer kom utvalget til at politiets DNA-register kunne brukes til å innhente DNA i farskapssaker.

– Det er en skarp og fin dissens, og saken er godt tilrettelagt for behandling i Strasbourg fra begge fraksjoner i retten. Den blir nå sendt videre, sier John Christian Elden til Rett24.

Les dommen her