I 2019 slo dommere alarm om svekket rettssikkerhet i lagmannsrettene.

Til tross for klare advarsler fra dommere i lagmannsrettene og Høyesterett, valgte politikerne ved juryreformen i 2018 å innføre en ordning hvor antall fagdommere som behandler en straffesak i lagmannsretten, ble redusert fra tre til to. Dommerforeningen var tydelig på at ordningen ville svekke rettssikkerheten.

Departementet lovet at man ville «være lydhøre for tilbakemeldinger, ikke minst fra lagmannsrettene selv» etter at ordningen hadde virket en stund» (Prop. 70 L (2016-2017) side 23). Borgarting lagmannsrett har varslet om at ordningen har svekket rettssikkerheten og bedt departementet om en evaluering, både i 2019 og 2020. Gulating, Hålogaland og Agder lagmannsrett har gjort det samme. Ordningen har nå virket i mer enn fem år. Men ingenting har skjedd.

Aftenposten skrev på lederplass i august 2019 at tilbakemeldingene fra lagmannsrettene var så alvorlige at de ikke kan ignoreres, og at endringene i rettens sammensetning måtte evalueres. Daværende justisminister, Jøran Kallmyr (Frp), uttalte at «jeg tar det på alvor at flere lagmannsretter mener at rettens samlede juridiske kompetanse er blitt svekket som følge av endringen», og han ville «vurdere hvordan det skulle følges opp».

Siden har det vært stille.

Historisk tilbakeblikk

Juryordningen ble avskaffet i 2018. Domstolene og flere høringsinstanser, inkludert Riksadvokatembetet, mente at den godt innarbeidede ordningen hvor tre fagdommere og fire lekdommere (3-4) avgjorde skyldspørsmålet, burde videreføres.

Både Juryutvalget og Straffeprosessutvalget mente at erfaringene med 3-4 var meget gode. Ordningen ble likevel skrotet. Høyre, Frp og KrF endret til to fagdommere og fem lekdommere (2-5-ordningen). Peter C. Frølich (Høyre) omtalte endringen som «et politisk kompromiss».

Det er bred enighet om at lekdommere skal være i flertall. Lekdommerskjønnet kan fungere som et korrektiv mot mulig vanetenkning og bidra til at rettshåndhevelsen ikke fjerner seg for langt fra den alminnelige rettsfølelsen. Lekdommerne er viktige for å sikre tillit til domstolene, legitimitet og rettssikkerhet.

Derfor bør det være tre fagdommere

Reduserer risikoen for feil: Flere fagdommere bidrar til bredere og mer nyanserte vurderinger av rettslige spørsmål og reduserer risikoen for feil, ikke minst når fagdommerne er uenige i jussen. Flere avgjørelser – med stemmelikhet blant fagdommerne – har også blitt opphevet i Høyesterett på grunn av feil lovanvendelse:

Den 30. mars 2022 ble en mann («Lars») dømt i Borgarting lagmannsrett for forsettlig drap til fengsel i 10 år og 6 måneder. Han hadde siktet med hagle og tatt ladegrep. Hagla gikk av på grunn av en feil ved våpenet. Kvinnen ble drept. Saken ble diskutert i podkaster og omtalt i media fordi anken fra «Lars» først ikke slapp inn i Høyesterett (HR-2022-2312-U). Dommen ble senere opphevet. Det var uklart om lagmannsretten hadde forstått hensiktsforsett for fullbyrdet drap korrekt (HR-2023-469-A).

Den 22. juni 2022 ble en mann frikjent i Borgarting lagmannsrett for dyrking av cannabis. Bevisene var skaffet ved ulovlig ransaking og ble nektet ført som følge av brudd på straffeprosessuelle skranker begått av politiet overfor rusavhengige. Dommen ble opphevet på grunn av feil forståelse av reglene om bevisavskjæring (HR-2022-2420-A). 

Den 10. mars 2021 ble en mann ble frikjent i Borgarting lagmannsrett for medvirkning til grovt bedrageri og markedsmanipulasjon («Sjursen-saken»). Forsettsvurderingen bygget på et komplisert faktum knyttet til aksjetransaksjoner. Dommen ble opphevet fordi forsettsformen «dolus eventualis» ikke var vurdert, og lovforståelsen var for snever HR-2021-2539-A. Saken gikk på nytt i Borgarting i seks uker.

Bedre veiledning og materielt riktige avgjørelser: Det er viktig at fagdommerne gir lekdommerne god veiledning i rettslige spørsmål. Det er utfordrende når to fagdommere er uenige, slik som i disse eksemplene. Antallet fagdommere bør være et tall som ikke kan deles på to. Det vil hindre stemmelikhet blant fagdommerne og redusere risikoen for at utfallet av de rettslige vurderingene blir tilfeldig.

Sakene blir mer kompliserte: De ankesakene som slipper inn til behandling etter «siling», er de vanskeligste.

Rettssakene blir stadig mer komplekse. Det skyldes samfunnsendringer og endringer i kriminalitetsbildet. Internasjonale rettskilder står sentralt. Rettskildebildet og lovanvendelsen blir mer komplisert, og det er flere prosessuelle spørsmål enn tidligere. Eksempelvis ble det behandlet 40 prosessuelle spørsmål i Cappelen/Jensen-saken.  

Fagkompetansen må styrkes fra instans til instans: Det er et godt begrunnet prinsipp at rettens sammensetning styrkes fra instans til instans (én fagdommer i tingretten, tre i lagmannsretten og fem i Høyesterett). Tre fagdommere deltar i alle straffesaker i ankeinstansen i for eksempel Danmark, Sverige og Finland. I omfattende saker benytter tingretten ofte forsterket rett med to fagdommere. Det er et tankekors at antallet fagdommere i flere større saker nå er det samme i tingretten og lagmannsretten, for eksempel i Lime-saken og Cappelen/Jensen-saken.

En sårbar lagmannsrett: Det hender at en fagdommer blir syk. En rekke straffesaker har derfor blitt gjennomført med bare én fagdommer (domstolloven § 15 første ledd). Det har vært tilfelle i langvarige saker og alvorlige saker om blant annet drap. Hensynet til partene og bruk av ressurser gjør at det er høy terskel for å utsette saken. Det ville fått store konsekvenser hvis eksempelvis Lime-saken, som gikk over et helt år i lagmannsretten, måtte begynne forfra igjen fordi en fagdommer ble syk.

Disharmoni i rettssystemet: 2-5-ordningen var lite gjennomtenkt og harmonerer dårlig med rettssystemet ellers. Straff er samfunnets sterkeste maktmiddel. Det bør ikke delta færre fagdommere i en alvorlig straffesak enn ved behandlingen av sivile anker. Det bør heller ikke delta færre fagdommere når det er spørsmål om å idømme en person flere år i fengsel, enn når straffesaken blir «silt».

Lagmannsretten – i praksis siste instans

Høyesteretts dom i «Haglesaken» og i de andre eksemplene, viser at rettssystemet fungerer. Det gjøres feil i domstolene. Systemet er derfor innrettet slik at kvaliteten og rettssikkerheten skal øke for hver instans. Men Høyesterett behandler få straffesaker. Høyesteretts fremste oppgave er rettsavklaring og rettsutvikling, ikke å rette opp feil. De aller fleste sakene får sin endelige avklaring i lagmannsretten, og det skal derfor stilles svært høye krav til behandlingen der.

Lagmannsretten må styrkes

Hva som er hensiktsmessig forholdstall mellom lekdommere og fagdommere, bør være del av evalueringen som Borgarting lagmannsrett to ganger har etterlyst, og som vi etterspør på nytt. Rettens sammensetning må bestemmes ut fra faglige vurderinger, ikke politiske kompromisser. Fagkompetansen må styrkes.