Denne kronikken er signert av

  • Adele Matheson Mestad, direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter
  • Sverre Bromander, president i Juristforbundet
  • Jon Wessel-Aas, leder i Advokatforeningen
  • Frode Elgesem, på vegne av Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg
  • Eirik Holmøyvik, professor ved det juridiske fakultet, UiB

Domstolkommisjonen har kommet med flere forslag som styrker vernet av domstolenes uavhengighet i Grunnloven, for å bedre verne den norske rettsstaten. Utviklingen i verden rundt oss viser hvor viktig det er å styrke slike garantier i rolige tider. Saken ligger nå på Stortingets bord, og vi oppfordrer lovgiver til å vedta disse forslagene som gir viktige minimumsagarantier.

En velfungerende rettsstat kan ikke tas for gitt

Norske domstoler nyter høy tillit, og det er gjensidig respekt og samspill mellom domstolene og de andre statsmaktene. Sentralt i den tilliten er en sterk tradisjon for uavhengige domstoler. Det er ikke en rettighet for dommere, men en kritisk del av vår konstitusjonelle struktur og en viktig rettssikkerhetsgaranti for alle som møter i retten. Vi kan gå til sak mot stat og kommune om viktige spørsmål uten å frykte politisk instruks eller innblanding overfor dommerne i saken.

Dette bør vi ikke ta som en selvfølge. Utvikling i land som Ungarn, Polen og nylig i Israel har vist hvordan rettstater målrettet og raskt kan bygges ned. Første bud i den autoritære bruksanvisningen er å bygge ned uavhengige domstoler, som sammen med den frie presse utgjør en avgjørende og brysom motmakt for autoritære ledere. 

Suksessive norske regjeringer har uttrykt bekymring for at rettsstater i verden rundt oss i økende grad utfordres og trues. Granavolden-plattformen trakk frem menneskerettigheter som en sentral utenrikspolitisk prioritering og pekte på at «Verden rundt oss har blitt mer uforutsigbar. Grunnleggende verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettsstat er under press». Hurdalsplattformen peker på at «De siste årene har demokratiet i verden vært i tilbakegang. Også i Europa utfordres demokrati og rettsstatsverdier». Regjeringspartiene vil derfor «Styrke demokratiets stilling i verden gjennom å støtte opp under uavhengige domstoler, frie medier, fagforeninger og øvrig sivilsamfunn».

Dette er en avgjørende utenrikspolitisk satsning. Men vi mener dette er noe man må jobbe for også nasjonalt. Selv om domstolenes uavhengighet ikke er truet i dag, så viser den regjeringsoppnevnte Domstolkommisjonen at uavhengigheten har et ufullstendig vern hvis det skulle komme krefter som ønsket å utfordre den.

Kommisjonen foreslo derfor en rekke forslag som stadfester og sikrer dagens ordning med uavhengige domstoler i Grunnloven, blant annet knyttet til dommeres stillingsvern, bedre vern av uavsetteligheten i utnevnelsesperioden, og vern mot tilsidesettelse ved masseutnevnelse av nye dommer (såkalt «court packing») – noe som stadig debatteres i USA. Et forslag vil også grunnlovfeste uavhengige faglige innstillinger for dommerutnevnelser, som vil gjøre det vanskeligere å undergrave domstolenes uavhengighet i utnevnelsesprosesser.

Forslagene er dermed sentrale for sikre domstolens reelle uavhengighet. Samtidig er det avgjørende i et demokrati å sikre god mulighet for demokratisk styring av rettsvesenet utenfor den dømmende virksomheten. Vi mener disse hensynene balanseres godt gjennom forslagene som nå ligger til vedtakelse. Derfor håper vi Stortinget vil jobbe for rettsstaten også her hjemme ved å vedta forslagene når saken behandles til våren.

Derfor må uavhengighet sikres i Grunnloven

Forslagene som ligger på Stortingets bord gir ikke domstolene mer makt. Forslagene grunnlovfester bare de minimumsstandardene som er nødvendig for å videreføre den maktfordeling vår rettstradisjon bygger på. Det er snakk om å grunnlovfeste ordninger som har eksistert lenge, og som det i dag er bred enighet om. Formålet er å verne mot at et fremtidig knapt stortingsflertall avskaffer dem, og med det også rettsstaten.

I tillegg er det viktig at de sentrale sidene av domstolvernet er forankret i Stortinget og et bredt demokratisk flertall. I dag inneholder Grunnloven bare et helt generelt krav om å sikre domstolenes uavhengighet. Det er en viktig garanti, men samtidig har den et uklart innhold, som Høyesterett da må avklare ved tolkning på bakgrunn av omfattende internasjonale krav og standarder. I en tid med stor internasjonalisering av retten, som blir mer og mer utilgjengelig for vanlig folk, er det viktig at sentrale deler av vår rettsstat er klart demokratisk forankret og fastsatt i Grunnloven.

Det var dessuten et uttalt mål med grunnlovsreformen i 2014 at sentrale elementer i vår samfunnsform bør være nedfelt i Grunnloven. Domstolenes uavhengighet er nettopp et slikt sentralt element. Forståelsen av hvordan rettsstaten fungerer, og dens forankring, skal ikke være forbeholdt jurister. En grunnlovfesting har derfor også en samlende og pedagogisk funksjon. I Grunnloven er det korte kapittelet om domstolene knapt modernisert siden 1814 og sier lite om hvordan domstolene er organisert og dommere utnevnes i dag. Til sammenligning har Stortinget regelmessig, og senest i fjor, oppdatert Grunnlovens regler om Stortinget selv. Det er på tide at den lovgivende makt viser samme omsorg for den dømmende makt. Skulle Stortinget nå la være å vedta forslagene vil det sende et uheldig signal.

Den norske rettsstaten er ingen selvfølge og opprettholder ikke seg selv. Norge er ikke immun mot utviklingene man har sett i andre land. For å opprettholde den norske rettsstaten også for fremtiden må vi lære av det som går galt, og jobbe hardt for å bygge et system som er rustet mot vår tids utfordringer.

Dette er et ansvar som hviler på enhver tids politikere – og et ansvar vi håper de velger å ta også denne gang.