Religionsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Myndighetene kan derfor i liten grad gripe inn i forholdet mellom et trossamfunn og de enkelte medlemmene. Dette ble avgjørende da Høyesterett frifant Jehovas Vitner i saken som gjaldt gyldigheten av et eksklusjonsvedtak (HR-2022-883-A). Men religionsfriheten er ikke absolutt. Den er bare én av menneskerettighetene. Likevel ble religionsfriheten ikke veiet opp mot andre grunnleggende menneskerettigheter.

Saken gjaldt et kvinnelig medlem av Jehovas Vitner som hadde blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Et annet medlem hadde hatt oralsex med henne mens hun sov, et forhold som objektivt sett omfattes av straffelovens forbud mot voldtekt i § 291. Eldsterådet i Jehovas Vitner bestemte likevel at kvinnen skulle ekskluderes fordi hun hadde overtrådt menighetens eget forbud mot såkalt «porneia».

Kvinnen hadde hele sin familie og sitt nettverk i trossamfunnet. Medlemmer av Jehovas Vitner skal unngå kontakt med dem som er ekskludert. Eksklusjonen fratok derfor kvinnen kontakt med hele sitt nettverk, også egne barn, og Høyesterett konstaterte at eksklusjonsvedtaket hadde meget store konsekvenser for kvinnen. Høyesterett unnlot imidlertid å avveie eksklusjonsvedtakets konsekvenser for kvinnen opp mot artikkel 8. Det aller mest slående ved saken er likevel begrunnelsen for eksklusjonsvedtaket; et seksuelt overgrep begått mot kvinnen. Et overgrep som staten plikter å verne henne mot etter EMK artikkel 3 om umenneskelig og nedverdigende behandling.

Der ulike rettigheter står mot hverandre tilsier EMDs alminnelige metode at nasjonale myndigheter må foreta en avveining eller balansering av rettighetene. I Fernández Martínez mot Spania kom for eksempel EMD til at nasjonale myndigheter måtte ha en vid adgang til å avveie retten til privatliv etter EMK artikkel 8 mot retten til autonomi for religiøse organisasjoner etter artikkel 9. Regjeringens nye forslag om å forby konverteringsterapi er et aktuelt eksempel på at religionsfriheten ikke gjelder uinnskrenket. Begrunnelsen for forslaget er at andre grunnleggende rettigheter står sterkere. Høringsnotatet er et godt eksempel på en slik avveining av grunnleggende menneskerettigheter.

Jehovas Vitner viste til religionsfriheten og krevde saken avvist. De hevdet at saken ikke gjaldt et rettslig spørsmål («rettskrav»), noe de langt på vei fikk medhold i. Høyesterett mente at domstolene bare kunne prøve at eksklusjonsvedtaket ikke bygget på uforsvarlig saksbehandling eller vesentlig uriktig faktum. Inngangen til dette er en nokså kategorisk uttalelse fra Høyesterett om at et trossamfunns vurdering av religiøse spørsmål ikke kan prøves av domstolene. Dette må opplagt være riktig hvis spørsmålet bare er hva som er riktig religiøs forståelse innenfor en trosretning. Men like klart er det at religiøse oppfatninger ikke kan begrunne og legitimere enhver handling eller konsekvens, slik EMD har uttalt bl.a. i Orthodox Ohrid Archdiocese.

Rett nok hører et trossamfunns organisatoriske selvbestemmelsesrett til religionsfrihetens kjerne, og dette inkluderer spørsmålet om medlemskap eller eksklusjon fra trossamfunnet. Men selv innenfor dette kjerneområdet mener vi at EMDs praksis ikke gir støtte for en uavgrenset religionsfrihet, der effekten av menighetens autonomi går på tvers av andre konvensjonsrettigheter. De avgjørelsene fra EMD som Høyesterett viser til gjelder også andre sakstyper, noe Høyesterett selv påpeker. At staten helt nekter å anerkjenne et trossamfunn, aktivt blander seg inn i ledelsen av samfunnet, eller pålegger trossamfunnet å ekskludere en bestemt person eller å oppta et bestemt nytt medlem er noe annet. I det siste tilfellet er det statens aktive diktat om eksklusjon eller opptak i trossamfunnet som utgjør inngrepet, noe som er et meget vidtrekkende inngrep. I vårt tilfelle er spørsmålet bare om domstolene skal anerkjenne trossamfunnets begrunnelse for å ekskludere et eksisterende medlem i et spesielt tilfelle som går på tvers av andre konvensjonsrettigheter: Er det at man objektivt sett har blitt utsatt for et overgrep, som staten plikter å gi vern mot etter EMK artikkel 3, en legitim begrunnelse for eksklusjon som rettssamfunnet plikter å anerkjenne? Gjelder dette også i et tilfelle der eksklusjonen får vidtrekkende konsekvenser for kvinnens kontakt med barn, øvrig familie og sosialt nettverk, jf. EMK artikkel 8?

Etter EMK artikkel 3, SP artikkel 7 og CAT artikkel 16 har statens myndigheter en positiv plikt til å forebygge overgrep mot privatpersoner utført av andre privatpersoner eller organisasjoner. Det er bred felleseuropeisk konsensus om dette. Vernet ble ytterligere styrket da Norge i 2017 ratifiserte Istanbul-konvensjonen (Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av alle former for vold mot kvinner og vold i nære relasjoner). Frifinnelsen av Jehovas Vitner innebærer at Høyesterett likevel har akseptert et eksklusjonsvedtak som rammer voldtektsofferet, under henvisning til religionsfriheten, og med alvorlige, personlige konsekvenser for kvinnen. Dommen vil også kunne motvirke at andre kvinner står frem med tilsvarende historier, i frykt for represalier fra sitt trossamfunn. Er det da gitt at religionsfriheten skal gå foran?

Vi mener at EMDs praksis ikke gir grunnlag for å tolke religionsfriheten så absolutt at Høyesterett ikke kan og skal foreta en avveining av de ulike menneskerettighetene i en sak som denne. Avveiningen fordrer ikke en vurdering av religiøse spørsmål i seg selv. Vi mener ikke at Høyesterett skulle vurdert hvilken aktivitet som faller inn under det bibelske begrepet «porneia». Spørsmålet er bare hvilke konsekvenser samfunnet plikter å anerkjenne at menighetene trekker av sine religiøse oppfatninger. Skal religiøse normer som beveger seg på tvers av våre felleseuropeiske verdier og griper inn i andre grunnleggende menneskerettigheter ha et ubetinget krav på vern, uavhengig av konsekvensene? Må samfunnet anerkjenne at en menighet aktivt hindrer et overgrepsoffer å ha kontakt med familie og nettverk fordi man stempler handlingene som «porneia»? Er dette spørsmål som er unntatt fra rettslig prøving?

Når Høyesterett har unnlatt å foreta en avveining av religionsfriheten opp mot øvrige konvensjonsrettigheter, vil det innskrenke statens skjønnsmargin og føre til en mer inngående prøving fra EMD dersom saken blir klaget inn. Det mener vi definitivt at sakens prinsipielle betydning fortjener.