Førerkortsaken stammer fra en dom avsagt i Hålogaland lagmannsrett i 2016, der en mann ble fradømt førerkortet uten at han samtidig ble dømt for noen trafikkforseelse. Politiet hadde observert at han kom ut fra en bolig som var kjent for hasjomsetning, og stanset ham i bilen. Han var ikke påvirket, men hadde fem gram hasj på seg.

Lagmannsretten la til grunn at mannen brukte hasj én til tre ganger i måneden, og mente dette var tilstrekkelig til å klassifisere ham som ikke «edruelig». Dermed kunne førerkortet inndras etter vegtrafikkloven § 34 (5).

Annonse

Ledige stillinger i vårt team for Kapitalforvaltning og Finansregulatorisk

Anførte EMK for sent

I klagen til EMD, anførte mannen at inndragelsen en krenkelse av hans rett til privatliv etter EMK artikkel 8. I Strasbourg ble spørsmålet ansett relevant nok til at saken i fjor ble kommunisert til norske myndigheter, men etter tilsvarsrunden har nå EMD besluttet å avvise saken, uten å drøfte den underliggende problemstillingen.

Årsaken er at den mener nasjonale rettsmidler ikke er uttømt, noe som er en absolutt forutsetning for å få behandlet saken i Strasbourg. EMD påpeker at tvisten – i norske domstoler – hele tiden har vært fokusert på om veitrafikklovens vilkår for inndragelse var oppfylt – ikke på det menneskerettslige aspektet.

Verken for tingretten eller lagmannsretten ble det reist anførsler knyttet til EMK.

Ble ikke hindret

Først i anken til Høyesterett, som ankeutvalget forøvrig nektet å fremme, ble forholdet til grunnloven berørt, og da primært i relasjon til legalitetsprinsippet. EMD skriver:

«It would be contrary to the subsidiary character of the Convention machinery if an applicant, ignoring a possible Convention argument, could rely on some other ground before the national authorities for challenging an impugned measure, but then lodge an application before the Court on the basis of the Convention argument (ibid., § 75). It is true that an applicant is not obliged to refer explicitly to the Convention. However, where an applicant has not expressly raised a Convention complaint in domestic proceedings, it must be examined whether it was nonetheless raised “at least in substance” (ibid., § 72). If not, the application will be inadmissible because of non-exhaustion.»

Retten skriver at den deler statens syn om at nasjonale rettsmidler normalt ikke kan anses uttømt dersom EMK-anførselen først reises for Høyesterett – i hvert fall så lenge ingenting har hindret klageren fra å fremme anførselen tidligere.

Avgjørelsen ble avsagt allerede 21. april, men grunnet koronatiltakene i EMD er det oppstått en stor forsinkelse i kunngjøringene. Beslutningen ble kunngjort i i går, 28. mai.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at forholdet til EMK art 8 ble reist i anken til Høyesterett. Det korrekte er at klageren anførte Grunnloven § 113 i anken til Høyesterett.