I desember 2019 avgjorde Høyesterett en sak som gjaldt utvisning av en kvinne som hadde løyet om opprinnelseslandet for å få asyl.
Les: Utvist småbarnsmor tapte i Høyesterett
Kvinnen kom til Norge i 2001, og ble norsk statsborger i 2007. I 2014 ble det klart at hun hadde løyet – hun var ikke fra Somalia, men fra Djibouti. Hun hadde derfor ikke rett til flyktningestatus ved ankomst.
Dette var barnefaren uvitende om da de giftet seg og fikk barn.
UDI tilbakekalte etter dette statsborgerskapet, og utviste henne med to års innreiseforbud. Lagmannsretten kom – under tvil – til at hensynet til barnas beste, slik det fremkommer i Grunnloven, EMK og barnekonvensjonen, ikke ble tillagt tilstrekkelig vekt i vurderingen, og at vedtaket derfor var ugyldig.
Tapte i Høyesterett
Lagmannsretten la blant annet vekt på at det var en mulighet for at resten av familien kunne bli med til Djibouti og fortsette familielivet der, men at dette var urealistisk. Dette ut fra hensynet til skolegang, språket, økonomien og arbeidssituasjonen til barnas far, som er norsk statsborger.
Høyesterett var uenig: «Etter EMDs praksis er det et viktig moment om det foreligger en "insurmountable obstacle" for å fortsette familielivet i utlendingens opprinnelsesland. Selv om familiens valg er forståelig, kan jeg ikke se at det er situasjonen her», skrev førstvoterende Knut H. Kallerud.
Kvinnens advokat, Arild Humlen, klaget deretter saken til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I mars 2020 besluttet EMD å slippe saken inn til behandling.
– Saken reiser uhyre interessante spørsmål, som er veldig viktige for håndteringen av Norges internasjonale rettsforpliktelser i saker der barn er involvert, uttalte Humlen i den forbindelse.
No violation
Torsdag ble avgjørelsen kunngjort, og der slår EMD fast at retten til familieliv etter EMK artikkel 8 ikke ble krenket gjennom utvisningen. Retten legger vekt på at utvisningen bare gjaldt for en periode på to år, og at kvinnen ville ha mulighet til å søke om korte opphold for å besøke barna i denne toårsperioden.
EMD skriver:
«Considering all of the above, the Court accepts that the present case disclosed no exceptional circumstances as such requiring the respondent State to withdraw the expulsion order so as to enable the applicants to maintain and continue to develop family life in Norway. Moreover, the Court accepts that the domestic authorities were faced with a balancing of interests that had to be done in a situation where particularly weighty interests in immigration control supported the first applicant’s expulsion while at the same time an expulsion would impose considerable difficulties on the other applicants. The Court also accepts that the domestic authorities, including the Supreme Court, sought to attend to the children’s interests in so far they could be reconciled with the public interest reasons in sanctioning the first applicant’s behaviour.»
EMD legger også vekt på de nasjonale domtolenes «careful examination» av de motstridende interessene.
Avgjørelsen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)
