Lørdag 14. november var det på dagen 60 år siden EMD avsa sin aller første dom, Lawless vs. Irland.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble undertegnet den 4 november 1950 i Roma.

Konvensjonen kan sees som en direkte oppfølger av FNs menneskerettserklæring fra 1948, og et viktig formål var å etablere et juridisk bindende kontrollregime. Kontrollen var opprinnelig to-leddet, med en Kommisjon som gransket klagesakene og avga en rapport til Europarådets ministerkomite. Sakene kunne deretter, enten av Kommisjonen eller av den innklagede staten, bringes inn for Domstolen.

Norge var blant de første land som ratifiserte EMK, men skepsisen var likevel stor, særlig til etableringen av menneskerettsdomstolen. Norge har senere vært en av Domstolens sterkeste støttespillere. Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal har en uslåelig rekord som Domstolens lengstsittende president, fra 1985 til 1998.

EMK levde et stille og tilbaketrukket liv, i alle fall i norsk rettsbevissthet, fram til midten av 1980-tallet. Konvensjonen ble sjelden påberopt i rettssaker, og i liten grad omtalt i lovforarbeider. Dette har som kjent endret seg dramatisk.

Konvensjonen, og ikke minst kontrollsystemet gjennomgikk en omfattende revisjon tidlig på 1990-tallet. En viktig pådriver for dette var Rolv Ryssdal, som gikk innfor at Kommisjonen og Domstolen skulle slås sammen til en stor domstol («The Single Court»). En ekspertkomite i Europarådet, som jeg den gang ledet, fikk i oppdrag å utarbeide en endringsprotokoll, den senere Protokoll 11. Reformen var omstridt, men Ryssdal var utvilsomt en viktig pådriver for at man kunne komme til enighet. En av betenkelighetene var at man med å avskaffe Kommisjonen mistet muligheten for to-trinns behandling av sakene. Dessuten fryktet mange at Kommisjonens rolle som silingsinstans ville falle bort. Allerede på den tid var det nemlig slik at over 90 % av klagesakene ble avvist enten på formelt grunnlag eller som «åpenbart grunnløse».

Klageretten ble på et vis opprettholdt ved at man etablerte et system hvor dommer avsagt av et kammer på 7 dommere kunne begjæres brakt inn for et storkammer på 17 dommere, en form for intern klagerett innenfor samme domstol. Det er imidlertid få saker som slipper gjennom til storkammerbehandling.

Silingsfunksjonen ble det imidlertid ikke funnet noen fullgod løsning på, og det skulle snart vise seg å skape betydelige problemer for den nye domstolen. Omtrent samtidig med at Protokoll 11 ble utarbeidet falt Berlinmuren og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Alle statene tilhørende den gamle østblokken søkte om medlemskap i Europarådet, slik at antallet medlemsland økte fra 25 til 47. Det ble i den forbindelse stilt som et absolutt krav til de nye medlemslandene at de skulle ratifisere EMK. Det må kunne hevdes at mange av disse landene ikke var klare for det, og antallet klagesaker økte formidabelt. En ny protokoll (nr. 14) innførte en ordning som åpnet for at en enkelt dommer kunne avvise klager, men det tok lang tid før denne ble ratifisert av alle land, og den trådte først i kraft i 2010. På det tidspunkt var antallet saker til behandling i Domstolen steget til 160.000.

En omfattende reformprosess ble satt i gang ved en ministerkonferanse i Interlaken i 2010. Domstolen har siden lykkes med å nedarbeide restansene betydelig, men fortsatt er det over 40.000 ubehandlede saker, hvorav ca. halvparten venter på realitetsbehandling i kammer eller storkammer.

Hva har så EMK betydd for Norge? Her i landet er det nok en generell tendens til at vi ser menneskerettighetene som et internasjonalt anliggende, og at menneskerettsbrudd ikke forekommer hos oss. I så måte er det illustrerende at hvis man går inn på Regjeringen.no og søker på «menneskerettigheter» så blir man utelukkende vist til Utenriksdepartementets sider. Men det er ingen tvil om at EMK setter krav til norsk myndighetsutøvelse og norsk lovgivning.

Årlig mottar domstolen i Strasbourg omkring 100 klagesaker rettet mot Norge, men rundt 90 prosent av disse avvises. Totalt har Domstolen avsagt dommer i 53 saker mot Norge, og konstatert brudd på EMK i 34 av disse. Tallene er godt samsvarende med situasjonen for våre nordiske naboland og for andre vest-europeiske land. Flere av dommene både mot Norge og mot andre land har ført til endringer i lovgivningen eller norsk rettspraksis. Det gjelder innenfor straffeprosessen, blant annet om reglene for opplesning av politiforklaringer i retten, om domfeltes rett til å være til stede under ankesaken for Høyesterett, om kravet til begrunnelser ved ankesilinger i lagmannsretten og om uskyldspresumsjonen i saker hvor tiltalte frifinnes men dømmes til å betale erstatning til fornærmede. EMD har også avsagt viktige dommer om avveiningen mellom ytringsfrihet og privatlivets fred. I de senere år er det særlig barnevernsaker som har dominert i klagene mot Norge. Det er avsagt flere dommer, og mange står fortsatt under behandling. Storkammersaken i Strand Lobben-saken i 2019 medførte at Høyesterett tok flere barnevernsaker til behandling i storkammer for å gi veiledning for fremtidige saker.

Statene har en viss skjønnsmargin i gjennomføringen av konvensjonsforpliktelsene. Dette innebærer at EMD ikke opptrer som en ren «fjerdeinstans», men skal påse at konvensjonens forpliktelser blir lojalt varetatt. På noen områder er skjønnsmarginen liten, eller nærmest ikke-eksisterende. Det gjelder for eksempel ved forbudet mot tortur i EMK artikkel 3. Men særlig hvor det er tale om å veie ulike hensyn eller rettigheter mot hverandre, vil Europadomstolen først og fremst foreta en prosessuell kontroll, og etterse at de nasjonale myndigheter har foretatt en avveining mellom ulike hensyn og interesser. Det kommer klart fram i mange av de sakene hvor Norge er felt. I ytringsfrihetssakene gjelder det avveining av ytringsfrihet mot privatlivets fred (Lillo-Stenberg og Sæther), i tomtefestesaken (Lindheim m.fl) avveiningen av festernes interesser mot grunneiernes. I barnevernsakene skal hensynet til barnets beste veie tyngst, men Domstolen har slått ned på manglende vurderinger omkring ivaretakelse av biologiske slektskapsbånd.

Menneskerettskonvensjonen har også i stadig større grad påvirket norsk lovgivning. En tydelig endring skjedde allerede i 1956, da jesuittforbudet i Grunnloven § 2 ble opphevet for å tilfredsstille konvensjonens krav om religionsfrihet. Men utviklingen har skjedd gradvis. Det er påfallende at forarbeidene til straffeprosessloven av 1981 har forholdsvis lite omtale av EMK, mens dette er bredt behandlet i utredningen om ny straffeprosesslov i 2016. På det mer generelle plan representerer menneskerettsloven av 1999 et viktig veiskille, der så vel EMK som andre viktige menneskerettskonvensjoner gjøres til norsk lov, og det bestemmes at konvensjonene ved motstrid skal gå foran annen norsk lov. Og ved revisjonen i 2014 fikk Grunnloven en egen menneskerettskatalog som i stor grad bygger på EMKs regler.

Konvensjonen er skrevet på grunnlag av samfunnsforholdene og de verdisyn som gjaldt for 70 år siden, og er ganske vanskelig å endre. Det innebærer at Domstolen har tatt et ansvar for tilpasninger som er nødvendig i et moderne samfunn. Det er gjentatte ganger fremholdt at konvensjonen er et «levende instrument» som må tilpasses dagens verdisyn. Et eksempel er at Domstolen har gått foran i å beskytte rettigheter til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Ved et jubileum er det også viktig å se fremover. Det er viktig å fortsette arbeidet med å bygge ned Domstolens restanser. I den forbindelse er det nå øket oppmerksomhet på statenes eget ansvar for å implementere konvensjonen, slik at færre saker havner i Strasbourg. Det arbeides med å styrke dialogen mellom Europadomstolen og nasjonale høyesteretter og konstitusjonsdomstoler. I 2013 ble det vedtatt en egen protokoll (nr. 16) til EMK som åpner for at nasjonale domstoler kan forelegge verserende saker for EMD for rådgivende uttalelser, et system som er godt kjent for EU-domstolen og EFTA-domstolen. Norge var en av initiativtakerne og pådriverne for denne protokollen. Det er derfor beklagelig at Norge ennå ikke har ratifisert denne.

Europarådets styringskomite for menneskerettigheter har nå startet arbeidet med å analysere menneskerettighetenes betydning på områder som er særlig aktuelle for tiden. En underkomite skal se på menneskerettighetenes betydning for klima og miljø, og komiteen skal på sitt neste møte diskutere behovet for justeringer ved sivile kriser, i lys av utfordringene ved Korona-pandemien. Dette er viktige tiltak for at menneskerettskonvensjonen også i årene som kommer skal være et viktig bidrag til rettsutviklingen i Europa.