I mitt første innlegg pekte jeg på at varslingsprosessene i dag etterligner rettslige prosesser, men at de mangler noe helt grunnleggende: «Krav og påstander som definerer, avgrenser og bestemmer mulige utfall».

Dette var ment som en problembeskrivelse, ikke et løsningsforslag. Jeg mente ikke å foreslå at varslingsprosesser skal bli «minirettsaker» basert på at varslere formulerer (retts)krav og påstander.

Les også:

Tanken er å låne noe av den retningsgivende funksjonen som krav og påstander har i rettsprosesser. I rettsprosesser avgrenser kravene og påstandene saken. De styrer alles blikk mot de mulige utfallene (rettsvirkningene) og hvilke vilkår som i så fall må være oppfylt. Det er nødvendig for god kontradiksjon å vite hvilke utfall som er aktuelle og hvilken målestokk som brukes.

En rutineendring

En måte å bruke krav i varslingsinstituttet, er å be varsleren svare på et enkelt spørsmål ved inngivelsen av varselet: «Har du noen oppfatning av hvilke utfall varselet bør få?».

Dette vil gi varsleren anledning til å si hva vedkommende mener om utfallene, og tvinge vedkommende til å reflektere over ønskede utfall.

Kanskje et medlem i en organisasjon varsler om seksuell trakassering. Det har betydning om svaret på ønskede utfall er: «Jeg vil at tillitsvalgt X skal ekskluderes fra organisasjonen!» eller «For meg handler ikke dette først og fremst om X, men om at organisasjonen må endre kulturen».

Kanskje er varselet fra en student som reagerte på en spøk i undervisningen om Israel og Palestina. Det har betydning om svaret er: «Foreleseren bør miste jobben!», «Foreleseren bør ikke undervise faget mer», eller «Jeg vil bare at foreleseren slutter med slike spøker».

Varslers synspunkt på utfallene vil gi mottakeren av varselet informasjon som kan brukes i håndteringen og til forventingsjustering. Det kan fremtvinge refleksjon hos mottakeren over aktuelle utfall helt fra starten. Viktigst er det at det ikke vil binde den som håndterer varselet til å håndtere det på en bestemt måte.

Ryddighet reduserer konflikt

Hvis varslingsprosesser hadde blitt organisert rundt krav og påstander omtrent som i rettssaker, tror jeg man ville få konsekvenser som motdebattantene peker på: økt makt til varsler over prosessen, økt rettsliggjøring, arbeidstakere som motparter. Men jeg tror ikke dette blir konsekvensene om vi låner kravets funksjoner på en måte som er tilpasset varslingssystemet.

Tvert imot tror jeg en av kildene til omfattende varslingsprosesser og svak kontradiksjon er deres ubestemthet. Å bruke «krav» (og gjerne andre tiltak) tilpasset varslingsinstituttet kan avhjelpe dette.