Trygve Losnedahl peker på svakheter i varslingssystemet med dårlig rettssikkerhet for de involverte, og mener det mangler krav og påstander som definerer, avgrenser og bestemmer mulige utfall. Ellen Nerli-Røyneberg og Oda Indset er enig i at reglene bør endres, men ikke at problemet er manglende krav. Jeg er enig med dem, og mener dagens regler kan forbedres med et par grep i dagens varslingsregler, regler som har mange positive effekter.

Arbeidsmiljøklagene inn i vernetjenesten

For det første må arbeidsmiljøsakene ut av varslingsinstituttet og inn der de hører hjemme, nemlig i virksomhetens vernetjeneste, dvs. hos tillitsvalgte, verneombud, arbeidsmiljøutvalg, og med arbeidsgiver som øverste ansvarlig for arbeidsmiljøet. Dette gjøres ved å ta ut «uforsvarlig arbeidsmiljø» ut av oppramsingen i arbeidsmiljøloven § 2 A-1 (2). Ved et slikt grep går varslene inn i et system som er beregnet på mekling og forhandlinger, men hvor arbeidsgiver har øverste ansvar for å sørge for at arbeidsmiljøet er forsvarlig.

Dette grepet vil også medføre at alle dagens arbeidsmiljøvarsler, rettet mot ledelsen eller kolleger, kommer inn på et bedre spor som skader arbeidsmiljøet mindre enn det varslingssakene gjør, samtidig som fokus flyttes fra skyldfordeling til konkrete løsningsmuligheter. Det vil være best i samsvar med målet om å skape et godt arbeidsmiljø, slik disse reglene ble skjerpet fra 1. januar 2026 i arbeidsmiljøloven § 4-3.

Bedre rettssikkerhet for omvarslede

For det andre må rettssikkerhet for omvarslede forbedres, slik praksis vanligvis er ved advokatkontorenes gjennomføring av undersøkelsene av varsler. Det mest sentrale er at omvarslede får en kopi av varselet eller en skriftlig redegjørelse om hva varselet inneholder, dersom varsler skal holdes anonym eller ikke gjøres kjent for andre. Omvarslede må få anledning til å vurdere hva slags bistand hen eventuelt har behov for og tilstrekkelig tid til å eventuelt å imøtegå varselet.

Her syndes det etter min erfaring en del, og det er uheldig for både omvarslede og virksomheten, fordi risikoen øker for feilvurderinger av varselet. Dersom arbeidsgiver lar beskyldninger fremmes mot personer, og disse ikke gis anledning til å forsvare seg, er det i seg selv uheldig for arbeidsmiljøet. Det vil også virke oppdragende på varslerne å vite at deres varsler vil bli imøtegått av dem som beskyldningene rettes mot.

Forbedring av regelverket kan skje ved at arbeidsmiljøloven § 2 A-2 får et nytt femte ledd med for eksempel følgende ordlyd: «Dersom varselet er rettet mot en eller flere personer, skal disse som hovedregel få kopi av varselet eller en skriftlig redegjørelse for hva varselet inneholder. Deretter skal omvarslede få tilstrekkelig med tid og anledning til å svare på varselet.»

Juristkongressen 2026

På Juristforbundets tariffkongress 13. mars i år holdt jeg foredrag for min fagforening om ytringsfrihet og varslingssakene. Jeg pekte der på at min anbefaling til varslerne ofte er å la et varsel gå gjennom tillitsvalgte eller verneombudet fordi varslerne kan trenge bistand til å få frem varslene på en mest mulig saklig måte, og med innlevering på passende nivå i virksomheten, ikke høyere nivå enn nødvendig. Dessuten poengterte jeg at arbeidsmiljøsakene etter min oppfatning bør sendes til vernetjenesten gjennom tillitsvalgte eller verneombudet og ikke som varslingssaker, for å unngå «skyttergraveffektene.»

Mine synspunkter vakte liten motstand blant de tillitsvalgte i Juristforbundet, som kom fra både offentlig og privat sektor.