Sigurd Holter Torp etterlyser i et innlegg på Rett24 15. desember 2023 endring av reglene om forsinkelsesrenter for omtvistede krav. Han påpeker at kommersielle tvister kan pågå over flere år, og at forsinkelsesrentene medfører en betydelig gevinst for kreditor og tilsvarende tap for debitor.

Jeg er enig i advokat Holter Torp i at dette er en vanlig utfordring i sivile tvister for domstolene. Lovendringen han foreslår er derimot etter mitt syn feil vei å gå.

Betydelig ulempe

De fleste sivile tvister gjelder omtvistede pengekrav. Kreditor krever betaling, mens debitor bestrider kravet. Det kan ta flere år å avklare om det er grunnlag for pengekravet og dermed også om kreditor har rett til forsinkelsesrenter. I mellomtiden vokser rentene til betydelige beløp.

Etter endringene i styringsrenten som har funnet sted etter sommeren 2023 er det grunn til å tro at forsinkelsesrenten vil øke til ca. 12,5 %. Dersom tvisten pågår i for eksempel tre år, vil dette utgjøre 37,5 % av hovedstolen. Forsinkelsesrentene kan da bli store beløp.

Advokat Holter Torp påpeker i sitt innlegg at kreditor har stor makt over forsinkelsesrentene, som enkelt kan utløses ved å sende påkrav. Debitor har et minst like effektivt pressmiddel ved å holde tilbake betaling. Dette pressmidlet må ikke undervurderes. Dersom tvistesummen er stor nok, blir spørsmålet i mange tilfeller hvem som kan holde ut lengst, i stedet for hvem som har rett.

En bedrift som må vente flere år på betaling av et betydelig utestående beløp, risikerer å gå konkurs i mellomtiden. Begge parter har altså effektive verktøy, henholdsvis ved kreditors påkrav som utløser forsinkelsesrenter og debitors tilbakehold av betaling. Disse pressmidlene gir også etter min erfaring sterke insentiver til å søke minnelige løsninger på omtvistede krav.   

En garanti er ikke det samme

Tilbakehold av penger kan skade kreditors likviditet og dermed gå ut over bedriftens muligheter til å vokse, føre til oppsigelse av ansatte og i verste fall konkurs hos kreditor. Dommen inntatt i Rt. 2012 side 1267 er et illustrerende eksempel på hvor lang tid det kan ta å inndrive krav i større kommersielle tvister. Saken gjaldt garantier stilt i forbindelse med obligasjonslån på totalt 179 millioner USD. Det tok 8 år fra mislighold til saken var rettskraftig avgjort mot alle parter. Det sier seg selv at det å være uten betydelige beløp over lang tid, kan være svært negativt for kreditor.

En bankgaranti løser langt fra alle utfordringer som urettmessig tilbakehold medfører. En entreprenør som får tilbakeholdt vederlag i et omfattende byggeprosjekt, kan eksempelvis ende i en kritisk økonomisk situasjon. Utfordringene forsterkes av begrensede marginer i byggebransjen og størrelsen på moderne infrastrukturprosjekter.

En sikkerhet i form av bankgaranti, forsikringsgaranti eller morselskapsgaranti avhjelper som nevnt ikke disse ulempene. En betalingsgaranti medfører at kreditor unngår å måtte bekymre seg for at debitor går konkurs mens tvisten pågår. Faren for at kreditor selv går konkurs i mellomtiden kan derimot være like bekymringsverdig. I tillegg kommer de likviditetsutfordringer som oppstår uavhengig av konkursfare.

Sikkerhetsstillelse i form av garanti fra en bank eller et forsikringsselskap er ikke frigjørende betaling. Forsinkelsesrentene fortsetter altså etter gjeldende rett å løpe, selv om det er stilt sikkerhet i form av garanti. Slik bør det også være.

Garanti for tilbakebetalingskrav

Jeg er som nevnt innledningsvis enig med advokat Holter Torp i at forsinkelsesrenter for omtvistede krav kan være en betydelig utfordring i langvarige tvister om betydelige beløp. En alternativ løsning på denne floken er at debitor betaler det omtvistede kravet med forbehold om oppgjørskorreksjon i form av tilbakebetaling når saken er endelig avgjort. På den måten unngår debitor forsinkelsesrenter som totalt kan utgjøre flere titalls prosent. Samtidig kan debitor bekoste kontrasikkerhet for tilbakebetalingskravet i form av bank- eller forsikringsgaranti, for det tilfelle at en domstol senere konkluderer med at det ikke forelå noe pengekrav. Dette er en nødvendig betingelse – ingen ønsker å betale ut et omtvistet krav uten sikkerhet for å få pengene tilbake dersom man vinner frem.

Selvskyldnergarantier fra norske banker og forsikringsselskaper koster normalt ca. 0,5-2 % av hovedstolen per år. Kostnaden utgjør altså en brøkdel av forsinkelsesrentene. Forsikringsselskaper har andre krav til kapitaldekning enn banker. De stiller ofte selvskyldnergarantier uten krav om kontrasikkerhet for et eventuelt regresskrav. En trepartsløsning hvor en bank eller et forsikringsselskap mot et fornuftig vederlag overtar noe av den samlede risikoen, kan løse den krevende situasjonen som oppstår med omtvistede pengekrav. Kreditor vil svært sjelden motsette seg å få innfridd hele eller deler av det omtvistede kravet og dermed få friske penger på konto.

På denne måten kan gjennomtenkt bruk av garantier ivareta hensynet til begge parter. Debitor avverger betydelige forsinkelsesrenter, kreditor får tilgang til nødvendig likviditet, og ingen av partene tar noen risiko med hensyn til konkurs hos motparten.

Dagens regler om forsinkelsesrenter og tvangsfullbyrdelse er dessverre dårlig tilpasset tilfeller med omtvistede krav, og lovgiver kunne med fordel vurdert alternative løsninger. Her er det også utmerkede muligheter for banker og forsikringsselskaper til å tilby tjenester som bedriftskunder har stor nytte av. Partene står som kjent fritt til å inngå frivillige avtaler om sikkerhetsstillelse i sivile tvister, noe som etter min erfaring ofte skjer.

Bank- og forsikringsgarantier er svært vanlige i kommersielle tvister. Produktene som tilbys her kunne trolig vært enda bedre tilpasset den hyppige problemstillingen med forsinkelsesrenter på omtvistede krav. Kanskje bør også lovgivningen moderniseres med bedre alternativer enn de tvangsfullbyrdelsesloven åpner for i dag.

En ordning hvor en bank- eller forsikringsgaranti alene suspenderer forsinkelsesrenter, er derimot en ubalansert og lite hensiktsmessig løsning.