Torsdag kunngjorde menneskerettsdomstolen i Strasbourg to avgjørelser som begge gjelder myndighetenes adgang til å lagre informasjon om domfelte i et DNA-register.
Det ene tilfellet gjelder en britisk mann som var dømt for promillekjøring, og det andre gjelder en makedoner dømt for tyveri.
I den engelske saken fremhever EMD at britiske domstoler ikke har drøftet lovbruddets karakter, ut over at promillekjøring var et såkalt «recordable offence», altså et lovbrudd som kan gi fengselsstraff. EMD legger også vekt på at den registrerte i liten eller ingen grad har mulighet til å søke om sletting av dataene på et senere tidspunkt. Retten skriver:
«(...) the Court finds that the indiscriminate nature of the powers of retention of the DNA profile, fingerprints and photograph of the applicant as person convicted of an offence, even if spent, without reference to the seriousness of the offence or the need for indefinite retention and in the absence of any real possibility of review, failed to strike a fair balance between the competing public and private interests.»
Klageadgangen
I dommen mot Storbritannia er Norge ramset opp blant fem andre land i Europa som har en «administrative or other similar specialised review of the necessity of the data retention». Dette tilsynelatende i motsetning til det britiske systemet.
Norge er derimot ikke nevnt blant de 19 europeiske landene med mulighet for «judicial review» av slik registrering. Etter den norske politiregisterforskriften § 55 er det påtalemyndigheten som behandler klager på DNA-registrering.
De ferske dommene fra EMD har en parallell i dommen Høyesterett avsa i juni 2019, der en mann dømt skattesvik krevde seg slettet fra registeret.
Høyesterett konkluderte, med fire mot én stemme, med at innføring i DNA-registeret for skattesvik ikke var uforholdsmessig etter EMK artikkel 8. Flertallet la vekt på at selv om skattesvik ikke var en typisk DNA-relevant forbrytelse, så var det likevel statistisk grunnlag for å si at DNA-registrering hadde en funksjon i slike tilfeller.
Mindretallet, dommer Wenche Arntzen, mente derimot:
«Så lenge lovbruddets karakter verken har betydning for den initielle registreringen eller for muligheten til å få registreringen slettet, etterlates tvil om registreringen er tilstrekkelig relevant og nødvendig ut fra formålet. Når det i tillegg er åpnet adgang til å bruke DNA-registeret til rent sivile formål, finner jeg at grensene for det uforholdsmessige er overskredet.»
Med den siste setningen siktet Arntzen kanskje til ankeutvalgets kjennelse fra 2018, der det ble gitt tillatelse til å bruke politiets DNA-register i en farskapssak. Også denne avsagt under dissens, da fra dommer Arnfinn Bårdsen.
Venter på EMD
John Chr. Elden representerte den den skattesvikdømte mannen i Høyesterett. Han varslet umiddelbart etter domsavsigelsen at saken ville bli klaget til EMD.
– Dette underbygger det vi argumenterte for overfor Høyesterett, og som mindretallet støttet oss i, sier John Chr. Elden, etter å ha sett de ferske avgjørelsene fra Strasbourg.
Klagen han i fjor sendte til EMD på vegne av sin klient, er foreløpig ikke kommunisert til norske myndigheter. Om den blir avvist eller sluppet inn til grundigere vurdering, er derfor enn så lenge uvisst.
Les dommen mot Storbritannia her og mot Nord-Makedonia her.
