Når mange tusen nå rammes av permitteringer som følge av koronautbruddet, er det viktigere enn noen gang at de kravene NAV stiller ved behandling av dagpengesøknader er tydelige og godt begrunnet. Det er særlig grunn til å stille spørsmål ved om det er riktig at NAV etterspør og vektlegger enighet mellom partene på arbeidsplassen ved behandling av dagpengesøknader, eller om dette kan være problematisk, for eksempel fordi det setter tillitsvalgte i en vanskelig posisjon.

Utgangspunktet

Ved permittering skal berørte arbeidstakere motta et permitteringsvarsel fra arbeidsgiver. Dette varselet skal, i tillegg til å gi nødvendig informasjon til arbeidstaker, kunne brukes som grunnlag for søknad om dagpenger fra NAV. NAV har derfor oppstilt visse krav til innholdet i varselet. De aller fleste av kravene er både enkle og uproblematiske, for eksempel skal det opplyses om permitteringens årsak, dato for iverksettelse osv. Derimot er det noe mer problematisk at NAV ber arbeidsgiver opplyse "om det er enighet mellom partene på arbeidsplassen om permitteringen (JA/NEI)". Dersom arbeidsgiver svarer "JA", vil NAV etter det opplyste i mindre grad overprøve om vilkårene for dagpenger er tilstede. Det vil altså være lettere å få gjennomslag for en søknad om dagpenger, hvis det har vært enighet om permitteringen. 

I utgangspunktet kan dette synes rimelig. Det er riktignok ikke noe rettslig vilkår for permittering at det foreligger enighet mellom partene på arbeidsplassen, ei heller er det noe rettslig vilkår for rett til dagpenger. Likevel er det på arbeidsrettens område ikke uvanlig at en eventuell enighet mellom partene tillegges stor vekt i rettslige vurderinger, for eksempel ved nedbemanning. At det samme skal gjelde ved permittering er i utgangspunktet naturlig da permitteringsinstituttet har et klart avtalerettslig fundament: Vilkårene for permittering er opprinnelig utformet gjennom tariffavtaler mellom arbeidslivets parter, og det er de samme vilkårene som ligger til grunn for retten til dagpenger etter folketrygdloven. I tillegg er det et poeng at partene i arbeidslivet ofte står nærmere virksomhetene, og dermed også er nærmere til å vurdere om vilkårene faktisk er oppfylt, enn NAV.

Utfordringer

Likevel opplever vi at det er noen utfordringer knyttet til NAVs forespørsel om og vektlegging av enighet mellom partene, og vi vil her peke på noen sider av dette:

Hvem skal det være enighet med?

Det er for oss uklart hvem det skal påvises enighet med. Av dagpengeforskriften fremgår det av § 6-1, om vilkårene for å motta dagpenger under permittering, at: «Det skal som hovedregel legges til grunn at vilkårene etter folketrygdloven § 4-7 er oppfylt dersom det dokumenteres enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om…». Forskriften forutsetter følgelig, slik vi leser den, enighet med den enkelte arbeidstaker for at dette skal kunne tillegges vekt i vurderingen.

Det er imidlertid ikke noe krav om individuelle drøftelser ved permittering, og det vil derfor sjelden foreligge eksplisitt enighet med den enkelte arbeidstaker. Derimot er det et krav om drøftelser med de ansattes representanter for virksomheter med tariffavtale eller minst 50 ansatte. Spørsmålet er dermed om også enighet med de ansattes representanter tillegges vekt ved behandlingen av dagpengesøknader, og i så fall, om det skilles mellom ulike typer ansattrepresentanter. Slik vi ser det, er det ikke gitt at de ansattes representanter kan binde hver enkelt arbeidstaker på en slik måte at det kan sies å være enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker slik Dagpengeforskriften krever. Det vil for eksempel være forskjell på om drøftelsene er gjennomført med tillitsvalgte i fagforeninger som de ansatte er medlem av, eller med virksomhetens verneombud. Per i dag er ikke disse spørsmålene løst, verken i rettskildene eller i informasjonen fra NAV. NAV ber generelt opplyst om det "enighet på arbeidsplassen" om permittering, uten å spesifisere nærmere hvem det skal være enighet med. Her bør det komme tydeligere retningslinjer for hva som kan og skal vektlegges.

Hva skal det være enighet om?

Et annet punkt som er uklart, er hva det skal være enighet om. Etter dagpengeforskriften § 6-1 er det kun enighet om "at grunnlaget for permittering foreligger" som skal tillegges vekt. På NAV sine sider bes det imidlertid generelt opplyst om det har vært enighet "om permitteringen". Det er dermed uklart om NAV kun ber opplyst om og vektlegger enighet om grunnlaget for permitteringen, eller om de også ber opplyst om og vektlegger enighet om for eksempel varslingsfrist, utvelgelsen av ansatte og permitteringens lengde, og hva som i så fall er hjemmelen for dette.

Bidrar kravet i realiteten til å vanskeliggjøre arbeidet til de ansattes representanter?

For øvrig mener vi det er grunn til å stille spørsmål ved om en praksis med å etterspørre og vektlegge enighet mellom arbeidsgiver og de ansattes representanter ved behandlingen av dagpengesøknader, i realiteten vil belønne de representantene som uten om og men sier seg enig med arbeidsgiver. Dersom de sier seg enig, vil NAV som hovedregel legge til grunn at vilkårene for dagpenger er oppfylt. Sier de seg ikke enige, vil NAV i større grad overprøve vilkårene. Det betyr at protester fra de ansattes representanter, øker sjansen for at arbeidstakere ikke får innvilget dagpenger til rett tid. Uenigheten vil altså gå utover den enkelte ansatte som søker om dagpenger. Vi tenker at dette vil kunne sette de ansattes representanter i en vanskelig situasjon: Deres jobb er å verne om de ansattes interesser, blant annet ved å stille kritiske spørsmål til arbeidsgivers beslutninger og ikke nødvendigvis si seg enig i disse. Dersom de gjør det, vil imidlertid resultatet bli at de ansatte vil kunne få det vanskeligere med å få gjennom sin søknad om dagpenger.

Problematisk

Selv om en praksis med å vektlegge enighet mellom arbeidsgiver og de ansattes representanter kanskje kan være betenkelig, blant annet fordi det kan sette representantene i en vanskelig situasjon, mener vi at det er flere gode grunner for den regelen vi i dag har i dagpengeforskriften § 6-1. Uansett hva man måtte om grunnlaget for og hensiktsmessigheten av en slik regel, er det imidlertid problematisk at det ikke finnes klare svar på spørsmålene vi har stilt over, om hvem det skal være enighet med og hva det skal være enighet om. Når det ikke finnes klare svar på spørsmålene, er det krevende for både arbeidsgivere og arbeidstakere å forholde seg til NAVs forespørsel. Videre gir det en betydelig risiko for forskjellsbehandling. Vi håper derfor at det raskt kan gis tydeligere retningslinjer for dette.