En innsatt har blitt helt utelukket for å sikre «ro, orden og sikkerhet» i fengselet. Den innsatte selv forstår ikke hvorfor utelukkelsen har hendt, men har fått vite at han har rett til å klage på vedtaket. Han klarer ikke å formulere rettslige argumenter mot utelukkelsen. Ei heller kan han motta gratis rettslig bistand, siden utelukkelsessaker ikke omfattes av dagens rettshjelpsordning. 

Nylig omtalte media en sak om en innsatt som satt isolert nesten sammenhengende i 4 år grunnet manglende helsehjelp i fengsel. Saken er smertelig illustrerende for hvor galt det kan gå, når rettssikkerhetsgarantier ikke er på plass. Staten inngikk forlik med anerkjennelse om at staten har begått brudd på EMK artikkel 3, som omhandler forbud mot tortur og nedverdigende menneskelig behandling.

Jussbuss erfarer at innsatte blir stående alene mot staten i isolasjonssaker. De har ingen form for rettssikkerhetsgaranti. Dette er svært alvorlig. Vi mener at saker om isolasjon bør falle inn under den offentlige rettshjelpsordningen.

Helseskadelig

Saker om utelukkelse er av stor personlig og velferdsmessig betydning for den enkelte, og er et av de mest inngripende tiltakene staten kan iverksette. En beslutning om utelukkelse betyr at den innsatte blir isolert fra fellesskapet, som innebærer at den innsatte frarøves meningsfull menneskelig kontakt og stimuli. Det er godt dokumentert og anerkjent at isolasjon kan være helseskadelig for den enkelte, og enda skadeligere for psykisk syke. Til orientering anses 92 prosent av fengselspopulasjonen for å ha symptomer på psykiske lidelser.

I flere år har man gransket isolasjonspraksisen i fengsel, og de innsattes rettssikkerhet knyttet til denne. Det er avdekket urovekkende funn. Klagebehandlingen er for lang, isolasjonsvedtakene er ikke godt nok begrunnet og enkelte klager behandles ikke. Et isolasjonsopphold er irreversibelt, og det er den isolerte som risikerer å sitte igjen med skadevirkningene av dette. Klagemulighetene for den innsatte er kanskje tilstede, men svært svekket når begrunnelsen er knapp på en slik måte at den innsatte ikke kan ta stilling til årsaken til utelukkelsen. Manglende behandling er en grov svikt, men vanskelig å følge opp uten innsikt i og vilje til å følge opp forvaltningsrettslige forpliktende saksbehandlingsregler.

Uaktuelt å engasjere advokat

Vi vet at Norge har en for omfattende bruk av isolasjon, og blir til stadighet kritisert av våre tilsyns- og ombudsordninger, samt FNs menneskerettighetskomité, FNs torturkomité og Europarådets torturovervåkingskomité. Norsk kriminalomsorg og isolasjonsbruk er langt ifra noen solskinnshistorie, og bruken av isolasjon medfører at mange innsatte blir sykere av å sone. Dette i tydelig kontrast til formålet som er rehabilitering som del av soningen. 

Innsatte i fengsel har ikke tilgang på gratis rettshjelp etter straffesaken er avgjort. Samtidig er det store flertallet av fengselsbefolkningen såpass vanskeligstilt økonomisk at det er uaktuelt å engasjere en advokat. Rettshjelpsordningen må endres slik at den omfatter isolasjonsaker. Dette er nødvendig for å ivareta et minimum av rettssikkerhet for de innsatte, og for at kriminalomsorgen skal ivareta sine forpliktelser. Utover hjelp til den enkelte innsatte, kan fri rettshjelp bidra med rettsavklaring på et rettsområde som i dag er svært skjønnspreget og vagt.