Artikkelen drøfter en dom avsagt like før nyttår, som Rett24 omtalte her.
Borgarting lagmannsrett (LB-2019-78359) tar riktig utgangspunkt angående forholdet mellom norsk straffelovgivnings geografiske virkeområde og folkeretten, noe som er viktig for å unngå rettsskandaler i straffesaker om utlandshandlinger. De snubler likevel på oppløpssiden når de finner at FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 1373 fra september 2001 gir alle FNs medlemsstater rettsgrunnlag for å straffeforfølge terrorhandlinger på grunnlag av universaljurisdiksjon.
Dommen gjaldt handlinger begått av en palestiner i Syria i perioden 2014 til 2016. Dette var ett år før mannen kom til Norge som asylsøker, og på gjerningstiden hadde han ingen forbindelse til landet vårt. For å domfelle noen for en slik handling, må de aktuelle norske straffebestemmelsene ha universell gyldighet. Norge må med andre ord ha såkalt «universaljurisdiksjon». Det kommer lagmannsretten til at vi har når det gjelder inngåelse av terrorforbund, men ikke når det gjelder deltakelse i terrororganisasjon. Mannen ble derfor domfelt for det første, men frikjent for det siste. Etter min oppfatning er domfellelsen uriktig, og frifinnelsen delvis feilbegrunnet.
Ikke tidligere uttalt
Jurisdiksjonsreglene i straffeloven er uttrykk for Stortingets beslutning om hvilket anvendelsesområde de norske straffebestemmelsene skal ha. Blant disse finnes også den jurisdiksjonsregelen som tiltalen i denne saken bygger på, om at norske straffebud om terror og terrorrelaterte handlinger (også) gjelder i utlandet for handlinger begått av utlendinger mot utlendinger. Denne stortingsbeslutningen om norsk universaljurisdiksjon over terrorhandlinger slår imidlertid ikke lagmannsretten seg til ro med. I stedet konstaterer de helt korrekt at dette er et spørsmål som må avgjøres på grunnlag av folkeretten. Dette utgangspunktet, som ikke tidligere er uttalt klart av en norsk domstol, er viktig fordi det gjør seg gjeldende i alle straffesaker om handlinger begått i utlandet.
En nasjonal lovgiver kan ikke beslutte ensidig at landets straffelovgivning skal gjelde i andre land. Det er nemlig en form for suverenitetsutøvelse som i utgangspunktet er forbudt fordi det er en innblanding i forhold som hører inn under andre staters territorialhøyhet. På sitt territorium har hver stat, uavhengig av andre, autoritet til å bestemme hva som skal være straffbart der, og når og hvordan straffelovgivningen skal håndheves. Dette følger av det grunnleggende folkerettslige prinsippet om staters suverene likhet og det korresponderende ikke-innblandingsprinsippet. Sistnevnte knesetter at stater ikke har rett til å blande seg inn i andre staters indre og ytre anliggender.
Jurisdiksjon over utlandshandlinger, herunder universaljurisdiksjon, kan kun aksepteres dersom det kan påvises et anvendelig unntak fra ikke-innblandingsprinsippet i form av en folkerettslig tillatelsesnorm, eller et folkerettslig «rettsgrunnlag», som lagmannsretten kaller det. I straffeloven § 2 har Stortinget selv vedtatt at loven kun gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. En anvendelse av norske straffebud i strid med ikke-innblandingsprinsippet vil dermed mangle tilstrekkelig lovgrunnlag og medføre uriktige domfellelser.
Omstridt internasjonalt
Et typisk tillatelsesnorm vil være en traktat, eller en internasjonal sedvane, men noe slikt grunnlag for universaljurisdiksjon over terrorhandlinger finnes ikke per i dag, noe også lagmannsretten konstaterer. De finner derimot folkerettslig rettsgrunnlag for slik universaljurisdiksjon i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 fra september 2001. Her mener jeg at domstolen trår feil. Jeg vil ikke utelukke prinsipielt at en sikkerhetsrådsresolusjon kan utgjøre en folkerettslig tillatelsesnorm. Men jeg mener det kan utelukkes at resolusjon 1373, og de resolusjoner som følger opp denne, gir slikt grunnlag hva gjelder universaljurisdiksjon over terrorhandlinger.
Lagmannsrettens tolkning bygger på en forutsetning om at FNs sikkerhetsråd har vedtatt en markant fravikelse av det som følger av etablert statspraksis. Universaljurisdiksjon er svært omstridt internasjonalt. Per i dag er det bare folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige krigsforbrytelser som anerkjennes av verdens stater som gir grunnlag for slik jurisdiksjon uten at det er avtalt i en traktat. Dersom sikkerhetsrådet har ment å fravike dette ved å gi alle stater adgang til å etablere universaljurisdiksjon over terrorhandlinger, må det som et minimum kreves at dette fremgår tydelig i resolusjonsteksten. Det gjør det ikke, noe som også gjenspeiles i det faktum at verdens stater ikke viser noen klare tegn til å dele lagmannsrettens oppfatning. Resolusjonens tilblivelseshistorie, dens hurtige vedtakelse og dens form er ganske ekstraordinær. I tillegg er terrorbegrepet politisk betent: Til tross for årevis med bestrebelser, ikke minst innenfor FN-systemet, har man ikke har greid å komme fram til en omforent definisjon på internasjonalt nivå.
Burde vært frifunnet
Slik jeg ser det, bærer lagmannsrettens tolkning av resolusjon 1373 preg av pragmatisme, muligens basert på et ønske om at Norge bør være «blant de beste i klassen» hva gjelder bekjempelse av terror. Pragmatiske hjemmelsfortolkninger bør imidlertid ikke forekomme i strafferetten.
Når lagmannsretten dels dømmer, dels frifinner tiltalte, er det på grunnlag av deres tolkning av det konkrete virkeområdet til resolusjon 1373. De finner at straffelovens beskrivelse av inngåelse av terrorforbund omfattes av resolusjonens nedslagsfelt, mens straffebudet om deltakelse i terrororganisasjon ikke omfattes. Det følger av det jeg har sagt foran at jeg mener at dette resultatet er feil. Tiltalte skulle vært frifunnet på begge punkter fordi det ikke finnes noe folkerettslig grunnlag i dag – heller ikke i resolusjonen – for at stater kan etablere universaljurisdiksjon over terror og terrorrelaterte handlinger overhodet. Den norske jurisdiksjonsbestemmelsen om dette må derfor ses bort fra.
Selv om de snubler i sin konkrete tolkning av folkeretten, er det likevel godt å se at Borgarting lagmannsrett tar et prinsipielt utgangspunkt som er riktig. Dette er avgjørende for å sikre en folkerettmessig straffesaksbehandling av alle utlandshandlinger. Dommen utgjør dermed likevel et skritt i rett retning.
