Høyesterett har rett i at komplekse saker krever mer saksbehandlingstid enn enklere saker. Men domstolen kan ikke se bort fra betydningen av den kollegiale dimensjonen. For å bli enige om hva som skal være gjeldende rett, trenger dommerne stadig lengretid.
La oss ta utgangspunkt i saksmengden. For perioden 2008 til 2023 avgjorde Høyesterett stadig færre saker. I 2008 avgjorde domstolen over 170 saker i avdeling. I 2023 falt tallet til 85 saker – en reduksjon på omtrent 50 prosent. Færre saker til behandling gir domstolen mer tid til å avgjøre hver enkelt sak.
For samme tidsperiode viser figuren at den gjennomsnittlige forhandlingstiden økte fra om lag 5 timer til nærmere 7 timer – en økning på omtrent 40 prosent. Samtidig økte den gjennomsnittlige beslutningstiden fra forhandling til dom fra om lag 9 dager til om lag 26 dager – en økning på nesten 200 prosent.
Hvordan kan vi forklare den økte tidsbruken?
Utgangspunktet er at Høyesterett fastsetter forhandlingstimene ut fra sakens kompleksitet. Tiden er satt slik at advokatene skal gi dommerne all den informasjonen de trenger for å dømme i saken. Når vi også vet hvor mange dager dommerne bruker fram til kunngjøringen av dommen, kan vi se den faktiske sammenhengen mellom sakens kompleksitet, forhandlingtimer og beslutningsdager.
Men en i en del saker kan beslutningstiden gå raskere enn forhandlingstiden skulle tilsi. I en del andre saker vil beslutningstiden gå saktere.
Trenger flere forhandlingsdager
For å se forholdet mellom forhandlingstimer og beslutningsdager i tydeligere, trenger vi et sammensatt mål på tidsbruk i saksbehandlingen. Det relative forholdet i hver sak viser sammenhengen mellom antall timer til forhandlinger og antall dager fram til domsavsigelse. Dersom dette forholdet har positive verdier, kommer dommerne i avdeling fram til dom raskere enn forhandlingstimene skulle tilsi. Tempoet i saksbehandlingen øker. Dersom forholdet har negative verdier, trenger dommerne flere beslutningsdager enn forhandlingstimene skulle tilsi. Tempoet i saksbehandlingen faller.
Figuren viser utviklingen i denne relative beslutningstiden. I årene 2008 til 2016 ble dommerne enige i relativt raskere tempo enn forhandlingstiden skulle tilsi. Etter 2016 og spesielt siden 2019 har dommerne arbeidet saktere og brukt stadig mer tid på sine avgjørelser.
Vi kan bruke tre faktorer for å analysere tempo i avgjørelsene: avdelingens kollegiale sammensetning, domstolens organisering, og sakens kompleksitet
Kvinner mer samarbeidsorientert
For det første, dommerne tar ikke avgjørelser i et kollegialt vakum. Rettsavklaring og rettsutvikling har også en kollegial dimensjon. Rådslagningen og domskrivingen tar tid.
Avdelingens sammensetning viser at dess flere kvinnelige dommere i avdeling, dess saktere jobber domstolen – trolig fordi kvinner i større grad enn menn fremmer en mer tidkrevende samarbeidsorientert stil. Dissenser og særmerknader bremser også tempoet. På den annen side, dersom det er flere tidligere jussprofessorer i avdelingen, dess raskere beslutningstid. Kvinnelige rettsformenn og en avdeling med mer erfarne dommere hadde ingen betydning.
For det andre har selve organiseringen av domstolen også betydning. Saksmengden bremser kraftig på tempoet i beslutningstiden: dess flere uavsluttede saker Høyesterett til enhver tid har mellom forhandlingene og kunngjøringen av dom, dess saktere er tempoet i den enkelte sak. På den annen side avgjorde Høyesterett fjernmøtene raskere under Corona-tiden, trolig fordi digital samhandling er mer tidseffektiv uten sosiale interaksjoner. Og dess færre dager som er igjen av vår- eller høst-sesjonen før rettsferiene begynner, dess raskere jobbet dommerne.
Raskere tempo
For det tredje kan vi ikke ignorere gjengangeren om sakens kompleksitet. Forutsetningen var at dersom Høyesterett hadde kalibrert forhandlingstiden riktig, skulle vi forvente at effekten av sakens juridiske kompleksitet ville være ivaretatt slik at beslutningstiden stod i forhold til forhandlingstiden. Dette var en riktig forventning på ett område: saker med referanse til EMD hadde ingen påvirkning på tempoet i den relative beslutningstiden.
Men for andre rettskilder og faktorer viste ikke analysen dette. EU og EØS rett, sivile saker, saker med rettslig medhjelper eller partshjelp, og saker fra Borgarting, er saker som dommerne avgjør i raskere tempo enn forhandlingstiden skulle tilsi.
Når det kommer til komplekse saker, er Høyesterett kanskje litt for generøs med tiden til muntlige forhandlinger og timene domstolen gir til advokatenes prosedyrer.
Denne kommentaren er basert på artikkelen «Time After Time: The Effects of Small Group Forces and Institutional Features on the Pace of Adjudication» av Mintao Nie, Gunnar Grendstad, William R. Shaffer, and Eric N. Waltenburg. Artikkelen er publisert i European Journal of Empirical Legal Studies i 2025 med åpen lesetilgang.
