I januar kom Sivilombudet med en uttalelse om saksbehandlingen for fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur ved Universitetet i Oslo, som følge av en klage fra Jo Hov, og en offentlig diskusjon som hadde vært ført om pensumlitteratur på sivilprosessfaget.

Les: Jo Hov vant frem hos Sivilombudet etter krangel om pensum i sivilprosess

Ombudets uttalelser stiller imidlertid prinsipielle spørsmål ved om både Oslo og Bergens ordninger for vedtakelse av pensumlitteratur må forandres og byråkratiseres.

Spørsmålet ombudet tok opp var om Anne Robberstad var inhabil da hun avga uttalelse om kvaliteten på Jo Hovs bok til emneansvarlig Maria Astrup Hjort. Slik uttalelse er klart en forberedelse til vedtak som omfattes av fvl. § 6. Robberstad hadde en konkurrerende bok i faget, og ombudet mente dette ga henne økonomiske interesser i valg av lærebokmateriale. Derfor mente ombudet at det forelå «særlige forhold» som var «egnet til å svekke tilliten» til avgjørelsen fra Programrådet for Masterstudiet i Rettsvitenskap (PMR). Som alternativ viser ombudet blant annet til at man kunne gjort bruk av eksterne fagpersoner. Ombudet er ikke tydelig på om dette må gjøres, men den grunnleggende begrunnelsen om at fagpersoners økonomiske interesser i et «avgrenset markedssegment» hvor valg av litteratur har «vesentlig betydning for konkurransesituasjonen», går langt i å antyde at personer som har skrevet lærebøker i faget ikke kan uttale seg om valg av litteratur. Dette vil være relativt vanlig for beslutninger om pensumlitteratur. I praksis må derfor både Oslo og Bergen legge om måten pensumlitteratur velges på.

Etter mitt syn går ombudet alt for langt her. Det er klart nok at den økonomiske interessen hos emneansvarlig eller faglærere eksisterer, slik at vi kan snakke om et «forhold» i lovens forstand. Spørsmålet er imidlertid om det er et «særlig» forhold.

Økonomiske interesser

I utgangspunktet må de økonomiske interessene ses i sammenheng med de faglige interessene, hvor sistnevnte trolig er langt mer dominerende for vurderingen. Emneansvarlig er en faglig, ikke administrativ, lederposisjon som skal bygge bro mellom forskning og undervisning, blant annet synliggjort i uhl. § 1-1 c). En god emneansvarlig er tydelig, og inntar standpunkter til hvordan grunnproblemstillinger i faget bør beskrives. Disse faglige preferansene vil åpenbart ikke være inhabiliserende. Årsaken er at det er en del av selve rollen emneansvarlig har, og forholdet er derfor ikke «særlig».

Forslaget om ekstern evaluering, ser vekk fra denne særlige rollen. Læringsmateriellet skal ikke bare være det beste faglig sett, men også passe til et pedagogisk opplegg. Opsahls avhandling er suveren for å forstå delegering, men egner seg dårlig for statsrett på andre studieår. En ekstern evaluering kan ikke vurdere egnetheten av boken opp mot læringsmateriellet i faget på den måten en emneansvarlig kan. Den faglige autonomien emneansvarlige har etter uhl. § 1-5, innebærer at man må akseptere risikoen for at den emneansvarlige (eller andre faglærere) har beskjedne økonomiske motiver. Den ideelle emneansvarlige er jo nettopp den som selv skriver læreboken i faget, og tilpasser denne til et bestemt undervisningsopplegg.

En annen måte å forstå problemstillingen – som emm. har rekkevidde ut over dette konkrete spørsmålet – er at hva som utgjør «særlige» inhabiliserende forhold, må ses i lys av organiseringen av beslutningsprosessen. I likhet med Frihagen (Inhabilitet i forvaltningsretten 1985, s. 123 flg.) vil jeg hevde vi må tolke inhabilitetsreglene innskrenkende der særlige organisatoriske ordninger legger opp til at bestemte interesser skal representeres. I dette tilfellet er den emneansvarlige eller andre faglæreres økonomiske interesser en interesse som ikke kan skilles fra selve ordningen med at emneansvarlige bestemmer pensumlitteraturen.

Frihagen åpner både for å helt se vekk fra inhabilitetsreglene, eller å legge vekt på at forholdet må være «særlig». Kjernen blir uansett en tolkning av inhabilitetsreglene innenfor rammen av en fastsatt organisasjonsmodell for bestemte beslutninger. Naturligvis må det først tas stilling til om organiseringen i utgangspunktet er forsvarlig, men såfremt den er saklig begrunnet utifra en vekting av de relevante hensyn, vil dette danne rammen for inhabilitetsvurderingen. Hvis organiseringen legger opp til at den emneansvarlige får innflytelse på læreboksmarkedet, så må man anerkjenne at dette ikke kan utgjøre et «særlig» forhold, fordi organiseringen legger opp til at alle i samme rolle vil ha denne innflytelsen. Først der man klart beveger seg utenfor den organisatoriske rammen, bør inhabilitetsreglene komme inn.

Historisk blikk

Dette kan også underbygges med et mer historisk blikk på inhabilitetsreglene. I etterkrigstiden gjorde den norske forvaltningen stor bruk av direkte interesserepresentasjon. Forvaltningskomiteens innstilling baserte seg på at denne formen for organisering var helt legitim. Korporatistiske organisasjonsmodeller ble kritisert og brukt mindre fra og med 1980-tallet og fremover, basert bl.a. frykten for å la ‘bukken passe havresekken’. Endringen i den generelle tendensen forhindrer likevel ikke at god forvaltning i bestemte tilfeller kan oppnås gjennom å dra nytte av at noen med interesser i sakens utfall, også i noen tilfeller har særlige forutsetninger for å treffe beslutningen. Det faglige personalets innflytelse på pensumlitteraturen, er et godt eksempel på dette.

Etter mitt syn burde i alle fall ombudet drøftet disse problemene. Skulle inhabilitetsreglene kreve endring på dette punkt, måtte det i så fall være i retning av å skape en ny beslutningsstruktur, som forsøker å balansere hensynene mellom faglig autonomi og personlig interesse på en annen måte. Dette bør imidlertid bli tatt opp som et universitetspolitisk spørsmål om forholdet mellom autonomien til emneansvarlig og andre hensyn som studentmedvirkning, konkurransesituasjonen i fagbokmarkedet, og så videre – ikke som et formelt spørsmål om hvordan man kan unngå å skape inhabiliserende situasjoner.