Forhistorien til dagens paragraf om utilregnelighet var lang og snirklete. Den startet med at det i kjølvannet av 22. juli-saken ble satt ned et utvalg som skulle vurdere reglene for utilregnelighet. NOU'en ble levert i 2014. Først fire år senere, i 2018, kom Justisdepartementet til Stortinget med en proposisjon. Men denne inneholdt helt andre forslag enn de lovutvalget hadde foreslått.
Forslagene som kom til Stortinget hadde derfor aldri vært på høring, og ble slaktet i den åpne høringsrunden i Justiskomitéen. Kjernen i forslaget var at psykosebegrepet fra straffelovens paragraf 20 skulle erstattes med «alvorlig sinnslidelse».
«Dette vil innebære at det utpensles i rettspraksis hvilke tilstander som oppfyller utilregnelighetsnormen, noe som vil sikre likebehandling og rettssikkerhet på en bedre måte enn når de sakkyndige utøver "domsmyndighet" i den enkelte sak», skrev departementet den gangen.
Etter massiv kritikk ble ordlyden endret til «sterkt avvikende sinnstilstand», uten at det dempet kritikken om at forslaget ville gi en uklar norm for hvor grensen for tilregnelighet skal gå.
– Dette endres ikke av om man skulle endre «alvorlig sinnslidende» til «sterkt avvikende sinnstilstand», sa Anders Brosveet på vegne av Advokatforeningen i høringen.
– Problemene synes nå reelle
I 2020 trådte den nye paragrafen i i kraft. Siden den gang er den ikke blitt klarere, mener Linda Gröning. Hun er professor ved UiB, og har siden 2020 sittet som leder av Straffelovutvalget. Nå mener hun det er på tide at domstolene skjærer gjennom, og redegjør for hvor utilregnelighetsterskelen går. I en artikkel i Jussens Venner skriver hun og psykiater Karl Heinrik Melle at det i rettspraksis sjelden gis en selvstendig begrunnelse for utilregnelighetsvurderingen.
– Dagens regel skaper utfordringer for domstoler og sakkyndige, og artikkelen er ment som et innspill til hva vi mener er de største utfordringene. Mye av den kritikken og de problemene som ble påpekt den gang den nye regelen ble diskutert, synes nå å være reell, sier Gröning til Rett24.
– Som hva?
– Hele ideen med regelen var å gi domstolene et veldig stort vurderingsrom. Det er domstolene som skal konkretisere utilregnelighetsnormen. Men de aller fleste utilregnelighetssakene ender i tingretten, til nød i lagmannsretten.
– Den nye paragrafen er ennå ikke behandlet i Høyesterett?
– Nei, den er ikke det. Risikoen er at man ikke får en ensartet praksis på tvers av landet. Det som står på spill er likebehandling av psykisk syke. Det er fortsatt veldig lite klarlagt hva som egentlig er de rettslige premissene for vurderingen av utilregnelighet. Det som må på bordet er en normativ klarlegging av hva som skal være vurderingsmomentene. Hvordan skal man vekte kognitiv funksjonssvikt mot evne til å fungere i hverdagen, og hvordan skal man veie forskjellige symptomer. Det vi risikerer, om ikke domstolene kommer på banen, er at spørsmålet til sist blir definert av rettspsykiatrisk sakkyndige allikevel. Og det var jo egentlig det man ønsket seg bort fra, sier Gröning.
Retten avgjør alene
Da lovendringen ble vedtatt i 2018, skjedde det med 52 mot 46 stemmer. Et kjernepunkt er at de sakkyndige ikke lenger skal uttale seg om lovens vilkår for utilregnelighet. Istedet skal retten alene avgjøre om graden av svikt er tilstrekkelig for at gjerningspersonen skal anses om utilregnelig.
Bakgrunnen for endringen var den massive diskusjonen som oppstod i kjølvannet av sakkyndigrapporten som konkluderte med at Anders Behring Breivik var utilregnelig. En senere rapport kom til motsatt konklusjon, og tingretten valgte å legge denne til grunn. Fagdommer var Wenche E. Arntzen, som kort tid senere ble utnevnt til dommer i Høyesterett.
– Dommeren må «skjære igjennom» og ta standpunkt, og presisere hvor syk eller kognitivt svekket en gjerningsperson må ha vært på handlingstiden for å anses som utilregnelig. Det er er vårt standpunkt at det egentlig er viktigere at en slik presisering gjøres, enn at den blir helt «rett» ut fra et rettsfilosofisk synspunkt, sier Gröning.
