Mandag slapp Høyesterett årsmeldingen for 2018. Den viser at det i fjor kom inn 2164 saker til Høyesterett. Dette er temmelig nøyaktig det samme antallet som året før. Nåløyet for å slippe inn, ble imidlertid trangere: Mens det i 2017 ble behandlet totalt 122 saker, slapp bare 105 saker inn til behandling i 2018.
Av disse var 62 sivile saker og 43 straffesaker.
To ting skiller seg ut i statistikken for året som gikk. For det første var det i 2018 færre dissenser enn vanlig. Totalt endte 12 prosent av sakene med uenighet, noe som er betydelig lavere enn normalen for de siste 10 årene. Det er særlig i de sivile sakene at antall dissenser er lavere enn vanlig. Her har det normalt vært uenighet i rundt 25 prosent av sakene, men i fjor var prosenten så lav som 13.
For det andre er antall straffesaker særdeles lavt. 43 behandlede straffesaker er det laveste antallet som er registrert på minst ti år, og halvparten av toppåret 2011. Det lave antall straffesaker var tema allerede under Høyesteretts Advokatforum i høst, der både Riksadvokaten og Forsvarergruppen påpekte at antall straffesaker over de senere år har ligget rundt 50.
Advarer
Riksadvokaten Tor-Aksel Busch trakk under det møtet frem flere konkrete saker han mente burde sluppet inn, og i 2018 falt altså antallet helt ned til 43. Dette er en negativ tendens, mener lederen av Forsvarergruppen, Marius Dietrichson.
– Dette er en utvikling vi vil advare mot. Vi er enig i prinsippet om at det er Høyesterett selv som må bestemme hvilke saker som der skal behandles. Det er helt nødvendig for at domstolen skal få arbeidsro til å utmeisle de prinsipper som er nødvendig. Da kan ikke Høyesterett gå inn i alle saker. Men vi vil advare mot at Høyesterett blir en ren prejudikatsdomstol som kun interesserer seg for de prinsipielle sakene. Også de uriktige sakene fortjener oppmerksomhet, sier Dietrichson.
Han er opptatt av at Høyesterett med sitt virke er med på å gi strafferetten legitimitet, og at domstolen derfor ikke bør avgrense seg til kun de prinsipielle sakene.
– Det er dessuten slik at lagmannsretten ikke bare kontrollerer førsteinstansen, men langt på vei også selv driver nybrottsarbeid, eller såkalt førsteinstansbehandling, ved selv å realitetsbehandle saken én gang til. Da må det foreligge en ankemulighet til Høyesterett selv om saken det gjelder ikke er veldig prinsipiell.
– Naturlig
Professor i politivitenskap ved Politihøgskolen, Morten Holmboe, mener det er naturlig at antall straffesaker er lavere enn for noen år siden.
– Det er viktig at vår høyeste domstol fortsatt har en sentral rolle i strafferetten og straffeprosessen. Det er likevel naturlig at to-instansordningen over tid har ført til at Høyesteretts ankeutvalg slipper inn færre straffesaker, sier Holmboe. Han peker på at høyesterettsdommer Bårdsen i 2014 anførte at det var et spørsmål om ikke tiden var inne for Høyesterett til å «orientere seg mot den normaltilstand som forarbeidene til to-instansreformen la opp til» – med en streng silingspraksis.
– I samme retning trekker det at en del anker nå nektes fremmet med en begrunnelse av ankeutvalget – såkalte «mini-prejudikater». Slike begrunnede avgjørelser vil også gi en veiledning til rettslivet. På den annen side er det tankevekkende at både Riksadvokaten og Forsvarergruppen synes å være av den oppfatning at flere saker burde slippes inn. Det taler for at sentrale aktører gjerne skulle sett mer av Høyesteretts veiledning i vanskelige saker, sier Holmboe.
