Sveriges Radio P3 har laget en rystende podcast med tittelen «Skakvåldsskandalen», som anbefales som bakgrunnsstoff. Den kan søkes opp der podkaster finnes.

Den forteller om to familier som fikk livet ødelagt fordi ett av deres spedbarn ble feildiagnostisert som filleristet; som en konsekvens ble foreldre fengslet i årevis, familienes barn ble plassert i fosterhjem - dels på permanent basis, og det tok mange år før svensk høyesterett (Högsta Domstolen) opphevet dommene. Slik feildiagnostisering med fatale rettslige konsekvenser skjer også i Norge. Jeg har opplevet tilsvarende historier flere ganger etter at jeg tilfeldigvis ble involvert i slike saker godt etter pensjonsalder. Som nevrokirurg har jeg i hele mitt yrkesaktive liv hatt klinisk diagnostikk og behandling av hode- og hjerneskader – også hos barn - som viktige arbeidsoppgaver; som universitetsansatt forsker har jeg skrevet et stort antall artikler, kapitler og retningslinjer relatert til hodeskader.

Begrepet «filleristing» blir brukt både som en medisinsk diagnose og som beskrivelse av en kriminell handling, nemlig at en omsorgsperson mishandler et spedbarn ved å riste det kraftig, slik at hodet slenger fram og tilbake, ofte med hjerneskade som en antatt følgetilstand. Internasjonalt er det publisert minst 1000 artikler med til sammen flere tusen såkalt filleristete spedbarn. Det er påfallende – og skremmende - at så godt som ingen noen gang har observert slik voldelig risting av disse barna; diagnosen, også omfattende den kriminelle handlingen, er derimot stilt av flerprofesjonelle team («child protection team») på grunnlag av et sett med visse kliniske og røntgenologiske funn som antas å være ensbetydende med at filleristing har funnet sted. Problemet er bare at disse funnene ikke kan brukes som kriterier på at voldelig risting har funnet sted - de forekommer også ved en rekke andre tilstander som ikke er forårsaket av vold. 

Før jeg ble pensjonist, var jeg av den oppfatning at diagnosen filleristing (på svensk «skakvåld», på engelsk «shaken baby syndrome - SBS» eller «abusive head trauma - AHT») var basert på sikker vitenskapelig dokumentasjon, så solid at den ikke kunne trekkes i tvil. Etter å ha blitt involvert i slike saker i en alder av 74 år, måtte jeg sette meg inn i den til grunn liggende dokumentasjonen, som av norske rettsmedisinere tillegges avgjørende vekt for å fastslå filleristing i kriminal- og barnevernssaker. Da slo det meg at denne dokumentasjonen var av så lav vitenskapelig kvalitet at den ikke kan brukes til å fastslå «skyld ut over enhver rimelig tvil», slik straffeloven er formulert i de fleste demokratiske rettsstater. Like fullt hevder norske rettsmedisinere og andre medisinsk sakkyndige i slike rettssaker at «Det er vår mening at kunnskapsgrunnlaget i dag er så solid at filleristing og annen voldsom håndtering av barn kan konstateres ved grundig utredning av kompetente fagfolk». Jeg har i løpet av de årene jeg har vært engasjert i slike saker erfart at dette faktisk ikke er sant; denne skråsikre troen på egen kompetanse hviler ikke på et solid fundament og har ført til svært alvorlige konsekvenser for foreldre og familier.

Hvor skriver antakelsen om at visse medisinske funn er ensbetydende med filleristing seg fra – når ingen har sett denne kriminelle handlingen?

I 1971 publiserte en britisk nevrokirurg (Norman Guthkelch) en hypotese om at kraftig risting kunne gi intrakraniale blødninger utenpå hjernen, selv uten ytre vold mot hodet. Denne hypotesen var opprinnelig basert på 2 – bare to – spedbarn som hadde slike intrakraniale blødninger uten tegn til ytre påført vold og Guthkelch spekulerte på om disse blødningene kunne ha blitt påført ved risting. Etter dette ble stadig flere spedbarn diagnostisert som «shaken baby» på grunn av likheten med disse to barna, uten at noen hadde observert risting eller tegn på ytre vold mot hodet.

Sirkelresonnement

Etter dette bygget det seg opp en massiv filleristingslitteratur; denne er blitt og blir fortsatt brukt som basis for sakkyndigerklæringer som fastslår at filleristing har funnet sted, uten at noen har sett ristingen. Antakelsen om en årsakssammenheng mellom de medisinske funnene og den kriminelle handlingen er basert på et sirkelresonnement: fordi spedbarn med slike intrakraniale blodvæskeansamlinger passer med Guthkelchs hypotese, blir de av rettsmedisinsk sakkyndige over hele verden diagnostisert som filleristet og derved lagt til den eksisterende datamengden av antatt filleristing.

Fordi disse barna er blitt diagnostisert som filleristet – hele tiden på et sviktende vitenskapelig grunnlag – kan nye spedbarn med tilsvarende medisinske funn også bli klassifisert som filleristet. Derved har man sikret seg en database av diagnostiserte barn som er forbausende homogen – fordi alle er valgt ut på de samme sviktende kriteriene. På slutten av livet ble Guthkelch fortvilet over hvordan hans teori ble misbrukt, slik at uskyldige ble idømt straff og fratatt sine barn.

«Triaden» og dens beviskraft

I fravær av sikre bevis på mishandling – d. v. s.  at noen faktisk har sett handlingen, baserer diagnosen filleristing seg på en kombinasjon av tre medisinske funn – den såkalte triaden: blodansamlinger utenpå hjernen, blødninger i øyebunnen og røntgenologiske eller andre tegn til hjerneskade. Disse funnene har i tiår vært brukt som tilnærmet sikre bevis i norsk rett på at spedbarnet må ha vært filleristet, selv om ingen har sett handlingen.

Om triaden skal ha en slik rettslig beviskraft, må de artiklene, som påstår at det er en sikker årsakssammenheng mellom triaden og risting, være av så god vitenskapelig kvalitet at det ikke kan reises tvil om beviskraften. Som nevnt innledningsvis er problemet at disse medisinske funnene også finnes ved andre tilstander, som overhodet ikke har med voldelig mishandling å gjøre. I 2016 publiserte en offentlig svensk utredningsinstitusjon (STATENS BEREDNING FÖR MEDICINSK OCH SOCIAL UTVÄRDERING - SBU) rapporten «Skakvåld - Triadens roll vid medicinsk utredning av misstänkt skakvåld. En systematisk översikt. (Rapport 255/2016»), som baserte seg på gjennomgang av alle internasjonalt publiserte artikler om filleristing. En offentlig oppnevnt komité bestående av professorer og spesialister innen rettsmedisin, barnesykdommer, røntgen-diagnostikk, medisinsk metodelære og etikk konkluderte med at nesten alle tilgjengelige artikler om filleristing baserte seg på sirkelbevisføring og at det er begrenset kunnskapsgrunnlag for å fastslå at voldsom risting kan forårsake triaden, samt at det er utilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for at triadens medisinske funn kan brukes som bevis for at traumatisk risting har funnet sted.

SBU-rapportens påpeking av det sviktende grunnlaget for diagnosen filleristing har ført til at ingen svenske rettsmedisinere lenger bruker triadens funn som sikker dokumentasjon på at et barn er filleristet; faktisk har det svenske Rättsmedicinalverkets Rättsmedicinska Råd (RR) uttalt følgende i mars 2019: «Det förefaller finnas samsyn i rättsläkarkåren att inte skriva kategoriska utlåtande om misshandel vid «rena» triadfall. Medlemmar i RR förordar även försiktighet i bedömningen avseende även andra skador/förändringar hos spädbarn under sina första levnadsmånader, såsom revbensfrakturer”. Norske sakkyndige legger fortsatt avgjørende vekt på triaden eller dens delkomponenter i sine erklæringer. Når det er så stor forskjell mellom svenske og norske rettsmedisinere i hvordan de vurderer betydningen av disse funnene i diagnostikken av filleristing, er det vanskelig å fatte at ikke denne store forskjellen blir sett på som et rettssikkerhetsproblem i norske filleristingssaker.

Andre aspekter som vektlegges

Medisinsk sakkyndige i slike rettssaker legger også vekt på manglende troverdighet hos den som var alene med barnet da det plutselig ble dårlig – og det er alltid den som var alene med barnet som blir mistenkt – og eventuelt dømt. De sakkyndige har oftest som utgangspunkt at triaden bare kan skyldes filleristing eller annen vold. Dersom foreldrene ikke kan gi en akseptabel forklaring på de medisinske funnene i form av en plausibel traumesykehistorie, er dét nok til å styrke mistanken eller gjøre filleristingsdiagnosen høyst sannsynlig. Og foreldrene kan jo nesten aldri gi en slik forklaring som de sakkyndige anser som ”akseptabel” – hvis barnets tilstand ganske enkelt ikke skyldes et traume, men har andre medisinske årsaker.

I tillegg kan sakkyndige legge vekt på om spedbarnet har ribbeinsbrudd; svært ofte er imidlertid disse gamle og i ferd med å gro, slik at de vanskelig kan føres tilbake til en akutt hendelse like før barnet ble akutt dårlig. Dessuten – og det er viktig – gjennomsnitts-alderen for spedbarn som angivelig er filleristet er 2 – 3 måneder; da er det sannsynlig/mulig at disse gamle bruddene skyldes fødselstraumet. Så godt som ingen synes å være filleristet etter fylte 6 måneder – det er svært påfallende.

Medisinsk sakkyndige i norske filleristingssaker

Ingen av leddene i en potensiell straffesak som dreier seg om mistenkt filleristing har selvstendig medisinsk kompetanse; da er politi, påtalemyndighet og domstolene helt avhengig av de råd de får av de medisinsk sakkyndige. Det blir derfor de sakkyndiges vurderinger som i realiteten ofte avgjør utfallet av straffesaken, dersom ikke man sørger for at et eventuelt alternativt syn er representert blant de sakkyndige, slik at dommerne har et bredere grunnlag for å fatte en korrekt avgjørelse.

Det norske miljøet er lite – i realiteten er det en litt stor håndfull sakkyndige som går igjen i alle slike saker, og sånn har det vært i mange år. Med få unntak har alle disse sammenfallende syn på beviskraften i triadens funn, hva enten de sakkyndige er rettsmedisinere, barneleger eller øyeleger. Uten å kjenne utvelgelseskriteriene i detalj, tror jeg at den enkelte rettsinstans, som på grunn av det forholdsvis lille antall slike saker i Norge, har hatt få slike saker til behandling; da er det kanskje fristende å se på hvem som har vært sakkyndige i tilsvarende saker og oppnevne dem også i den aktuelle saken. På den måten etableres det et begrenset utvalg av mulige sakkyndige, som er godt samkjørt og stort sett deler synspunkter på de medisinske funns beviskraft.

En ytterligere svakhet i det norske systemet utgjøres av «Den rettsmedisinske kommisjon, gruppe for rettspatologi og klinisk rettsmedisin». Denne består av et enda mindre antall personer, som skal vurdere sakkyndigerklæringer og derved sikre kvaliteten av disse. Det er mitt inntrykk at disse personene hele tiden vurderer hverandre; dersom «A» er sakkyndig i en sak, vurderes A av «B» i den rettsmedisinske kommisjon; i neste sak kan det være omvendt – da er B sakkyndig og blir vurdert av A. For én som ikke har noen som helst juridisk kompetanse, virker ikke en slik ordning særlig betryggende med henblikk på rettssikkerhet.

Jeg har skrevet dette innlegget for å gjøre alle instanser i en straffesak, fra etterforsknings-ledd til påtalemyndighet og domstol, oppmerksom på det sviktende vitenskapelige grunnlaget for at man kan fastslå skyld utover enhver tvil på grunnlag av et sett med noen medisinske funn, samt på viktigheten av at alternative syn blir representert blant de sakkyndige.

Likeledes er det et tankekors at de som blir oppnevnt som sakkyndige av rett eller aktorat ofte har vært inne i saken helt fra begynnelsen som politiets medisinske hjelpere – det er de som bekrefter mistanken om at barnet er mishandlet; da er på en måte premissene lagt og konklusjonene trukket allerede fra første dag, med den følge at barna umiddelbart blir tatt av barnevernet og plassert i beredskapshjem, etter hvert også i fosterhjem. På det verste har jeg opplevet at foreldre har mistet sine 3 måneder gamle spedbarn til barnevernet og ikke fått dem tilbake før de er 3,5 år, selv når det er endelige fastslått at de ikke hadde mishandlet barna.

Jeg har ikke skrevet dette innlegget for å markedsføre meg selv som en alternativ sakkyndig – for å spe på min pensjon, som er skandaløst god. I den grad jeg har vært sakkyndig i slike saker, har jeg gjort det uten vederlag for de mistenkte og vil fortsette med det, fordi jeg er rystet over den måten det norske rettsvesen ødelegger spedbarnsfamilier.