I fjor høst besluttet Skatteklagenemnda at inntekter fra prostitusjon ikke lenger var skattbare.

Les: «Eskorte» vant i nemnda – nå slipper prostituerte skatt 

Nå har Finansdepartementet instruert skattedirektoratet om å se bort fra nemndas avgjørelse. Årsaken er at departementet mener nemnda tar feil. Det avgjørende punktet i nemndas avgjørelse var at det, etter nemndas syn, var etablert en «lang og fast praksis hvor verken skatte- eller avgiftsreglene håndheves overfor prostituerte».

Dette er departementet ikke enig. I den ferske tolkningsuttalelsen, som ble lagt ut mandag, skriver departementet:

«Det tilligger skatteforvaltningen å til enhver tid prioritere hvilke typer virksomheter som velges ut for kontroll mv. Skatteforvaltningens kontrollprioriteringer kan ikke danne grunnlag for et generelt skatte- og avgiftsfritak for et virksomhetsområde, slik Skatteklagenemda legger til grunn. Vurderingen av om en virksomhetstype skal unntas fra den generelle skatte- og avgiftsplikten, er en lovgiveroppgave. Kun ved fast og ensartet praksis av regelverket i skattyters favør kan skatteforvaltningen lempe på skattyters plikter etter loven. Nemnda synes derfor uriktig å ha lagt til grunn at skatteforvaltningen kontrollprioriteringer vedrørende salg av seksuelle tjenester har dannet et skattefritak for slik virksomhet.»

Tolkningsuttalelsen ble først omtalt i Finansavisen.

Fikk kritikk

En som kritiserte nemndas avgjørelse allerede i fjor, var skatterettsprofessor Frederik Zimmer. Han uttalte den gang til Rett24 at avgjørelsen, etter hans syn, var «i overkant snill», og det mener han fortsatt.

– Skattemyndighetenes praksis har betydning for hva som er gjeldende rett, men det gjelder imidlertid der det er tale om praksis som er basert på en tolkning av skattereglene, og der man unnlater å skattlegge fordi man mener det er riktig forståelse av reglene. I denne saken har praksis oppstått fordi man ikke har prioritert å skattlegge prostitusjonsinntekter, og sannsynligvis ikke fordi man mener det er riktig forståelse av reglene. Det er derfor liten grunn til å vektlegge denne praksisen når spørsmålet om skatteplikt for prostituerte kommer opp, sa Zimmer.

Han har derfor forståelse for at departementet nå velger å instruere avgjørelsen bort.

– Departementets reaksjon er etter min mening forståelig. Slik praksis, som ikke bygger på noen nærmere vurdering av spørsmålet, er det stort sett liten grunn til å legge særlig vekt på Her kommer det likevel inn i bildet at denne ikke-praksisen har vart over mange tiår, og jo lengre tid som går, desto større vekt har hensynet til forutsigbarhet for skattyterne. Likevel syntes jeg den gang, og synes jeg fortsatt, at nemndas forståelse er dristig, sier Zimmer.

Staten vs. Staten

– Påvirkes nemndas autoritet av at departementet overstyrer den?

– Spørsmålet er hva Finansdepartementet skal gjøre når det mener at Skatteklagenemnda tar feil. Tidligere kunne skatteetaten bringe saken inn for Riksskattenemnda, som nærmest konsekvent, har jeg inntrykk av, ga staten medhold i slike tilfeller. Riksskattenemnda ble imidlertid opphevet ved skatteforvaltningsloven. Loven gir anvisning på at staten kan anlegge sak mot Skatteklagenemnda ved lederen, og dette har nylig skjedd i noen mva-saker. Men det er tungvint, og anses som ubekvemt fordi det blir en sak der staten står mot staten og lederen av nemnda må opptre som partsrepresentant, sier Zimmer. 

Et slikt tilfelle som Zimmer omtaler, ble avgjort i juni i fjor. Da hadde staten gått til sak mot nemnda i en tvist om mva-fradrag for utgifter til salg av fast eiendom.

Les: Finansdepartementet vant i Staten vs. Staten

– Samtidig må man ta i betraktning at Skatteklagenemnda ikke er en domstol, men et forvaltningsorgan. Det er først og fremst en noenlunde fast praksis fra forvaltningsorganer som har vekt i senere saker, ikke i samme grad enkeltstående vedtak.  Jeg synes derfor at det kan argumenteres for at det etter omstendighetene er legitimt av staten/skatteetaten å søke spørsmålet prøvd på nytt i Skatteklagenemnda, sier Zimmer.