Lagdommer Halvor Aas har i en kommentar på Rett24 28. januar 2021 tatt opp viktige problemstillinger knyttet til fjernavhør av tiltalte over landegrensene. Som Aas påpeker, var det før pandemien ikke grunnlag for fjernavhør av tiltalte unntatt når det var grunnlag for å avsi uteblivelsesdom etter straffeprosessloven § 281. Jeg vil tro at det må gjøres unntak også for andre situasjoner hvor retten kan treffe avgjørelse uten at tiltalte har vært til stede, som i ankeforhandlinger hvor tilstedeværelse ikke er påkrevet. I disse uteblivelsestilfellene vil det være gunstigere for tiltalte om han får forklare seg i et fjernavhør enn om retten treffer avgjørelse uten å ha hørt forklaringen.

Som det fremgår av Aas sin kommentar, reiser fjernavhør fra utlandet folkerettslige suverenitetsspørsmål. Her er jeg enig med Aas. Jeg deler imidlertid ikke hans syn når han gjør gjeldende at covid-loven (LOV-2020-05-26-47) ikke får anvendelse på fjernavhør til og fra utlandet.

Fjernavhør fra utlandet av tiltalte i en norsk straffesak reiser to problemstillinger:

  1. Om det etter norsk rett er rettslig adgang til fjernavhør av tiltalte.
  2. Om suverenitetsprinsippet krever at utenlandske myndigheter aksepterer at fjernavhøret gjennomføres. (Dersom dette besvares bekreftende oppstår spørsmålet om fjernavhør av en tiltalt kan aksepteres etter deres regler).

Covid-loven berører ikke spørsmål nr. 2, som må vurderes på samme måte enten det er covid-loven eller andre regler som gir grunnlag for fjernavhøret. Jeg går ikke nærmere inn på dette spørsmålet her. Etter mitt syn er covid-loven derimot relevant for det første spørsmålet, og på dette punktet har Aas og jeg ulike syn.

Covid-loven § 3 fastsetter at retten kan beslutte at «avhør skal gjennomføres som fjernavhør, når det er nødvendig og ubetenkelig». I de tilfellene hvor bestemmelsen får anvendelse, gir den således selvstendig grunnlag for fjernavhør av tiltalte. Straffesaken skal behandles etter norske regler, herunder covid-loven § 3. Dette mener jeg må gjelde uavhengig av hvor tiltalte befinner seg, slik at det i denne sammenheng er irrelevant om tiltalte befinner seg i Norge eller utenlands. En annen sak er at en tiltalt som befinner seg i utlandet ikke kan pålegges møteplikt etter norske regler, jf. bl.a. Rt. 2013 s. 874. Tiltalte må altså medvirke til fjernavhøret frivillig. Videre kan den andre staten ha regler som er til hinder for at de kan bistå med fjernavhør av en tiltalt. (For helhetens skyld skal det nevnes at møteplikt til fjernavhør i utgangspunktet kan pålegges av staten der vedkommende befinner seg hvis norske myndigheter har fremsatt en rettsanmodning om fjernavhør. Men konvensjonene som regulerer fjernavhør krever at tiltalte samtykker til fjernavhør, slik at i mange tilfeller vil heller ikke utenlandsk myndighet ha rettslig grunnlag for å pålegge tiltalte noen møteplikt.)

Det beror på en konkret vurdering om covid-loven får anvendelse, jf. HR-2020-972-U om forløperen til § 3, og saken må naturligvis egne seg for fjernavhør. Denne vurderingen blir i prinsippet den samme enten tiltalte befinner seg i Norge eller utlandet.

Jeg oppfatter Aas slik at han også tar til orde for at covid-loven ikke berører fjernavhør i en utenlandsk sak av en tiltalt som befinner seg i Norge. Heller ikke på dette punktet kan jeg si meg enig med Aas. Fjernavhør som tas fra Norge med bistand fra norske myndigheter gjennomføres etter norske regler (når ikke annet er bestemt), som også må omfatte covid-loven, jf. domstolloven § 46 tredje ledd. Fjernavhør av en tiltalt er ikke uttrykkelig regulert, og må anses som en anmodning om «en særskilt form eller fremgangsmaate» som skal etterkommes om den ikke er «forbudt» etter norsk rett, jf. domstolloven § 46 tredje ledd. Det kan etter mitt syn ikke være tvilsomt at bestemmelsen gir grunnlag for fjernavhør fra Norge av en tiltalt når vilkårene for det er oppfylt etter covid-loven.

Aas har påpekt at departementet tidligere har tatt uttrykkelig avstand fra fjernavhør fra Norge av en tiltalt eller siktet, og at det ikke er gjort noe unntak fra det i covid-loven. Fjernavhør over landegrensene er riktignok ikke uttrykkelig omtalt i loven eller forarbeidene, men spørsmål om lovens anvendelsesområde for saker med tilknytning til utlandet er ganske sjelden utredet i lovforarbeider.

Det faktum at forarbeidene er tause på dette punktet kan etter min mening ikke tas til inntekt for at loven er ment å ha et snevrere anvendelsesområde enn det som – etter mitt syn – følger av en alminnelig fortolkning av covid-lovens anvendelsesområde.