Den 10. desember 1982 ble FNs havrettskonvensjon, havets grunnlov, undertegnet av Norge. Det er tid for å reflektere over hvilken betydning den har hatt og om den er i stand til å møte dagens og framtidens utfordringer. Raske og uforutsigbare klimaendringer og endrede geopolitiske forhold utfordrer havretten. Havet blir varmere, surere og økosystemene trues av forurensing og overfiske. Selv om det er en positiv utvikling på noen områder, og særlig i Arktis, så er vi globalt langt unna å oppfylle FNs bærekraftsmål om å bevare og bruke havet og ressursene på en bærekraftig måte.

Havrettskonvensjonen har som mål å skape en helhetlig rettsorden. Statenes rettigheter og plikter er fordelt gjennom en avveining av ulike verdier, som suverenitetsprinsippet, prinsippet om havets frihet, bevaring av det marine miljøet og prinsippet om menneskehetens fellesarv. Konvensjonen etablerte den eksklusive økonomiske sonen, og tydeliggjorde grensen for kontinentalsokkelen. Den var også nyskapende ved å pålegge alle statene forpliktelser til å bevare det marine miljø, og ved å etablere tvisteløsningsordninger som statene er forpliktet til å bruke ved uenighet om konvensjonen.

Nye avtaler

Norge, og Jens Evensen i spissen, spilte en aktiv rolle under forhandlingene av konvensjonen, og bidro til kompromisser som kom landet til gode og la grunnlaget for vår økonomiske vekst. Med de nye maritime sonene fikk Norge suverene rettigheter over verdifulle fiske- og olje- og gassressurser. Havrettens regler om avgrensning av maritime soner bidro også til avtalene Norge har inngått med naboland, som sikrer en rettferdig fordeling av ressurser og samarbeid om forvaltning av fiskeressursene på tvers av grensene.

Havrettskonvensjonen er en rammekonvensjon, som angir overordnede bestemmelser som statene forpliktes til å utvikle videre gjennom regionale og/eller globale samarbeidsordninger, slik som FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Slik kan havretten tilpasses samfunns-/naturendringer uten at konvensjonen endres.

Det er flere eksempler på at man har lyktes med slik tilpasning. Polarkoden ble vedtatt av IMO i 2014 og stiller strengere miljø- og sikkerhetskrav for skip som operer i polare områder. En avtale om fiske på åpent hav ble vedtatt i 1995, og bidrar til at havrettskonvensjonen utvikles i tråd med nyere folkerett ved at den inneholder miljøprinsipper og forpliktelser til regionalt samarbeid for å hindre overfiske. Det pågår nå forhandlinger om en ny avtale om bevaring av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. Blir avtalen vedtatt, vil den utfylle noen av havrettens rettstomme rom, bl.a. blir det mulig å etablere marine verneområder i havområdene utenfor kyststatenes soner.

Internasjonal rettspraksis har også bidratt til å bevege havretten. Et eksempel er voldgiftssaken mellom Filippinene og Kina om Sør-Kinahavet, som bunnet i at Kina har framsatt krav på og utøvd aktiviteter i havområder som Filippinene og andre kyststater i regionen hevder inngår i deres maritime soner. Tribunalet, med støtte i traktatretten, tolket konvensjonens plikt til å bevare det marine miljøet i lys av andre folkerettslige regler. Den kom til at plikten ikke bare er en negativ plikt til å hindre forurensning, men også en positiv plikt til å beskytte marine økosystemer. Tribunalet tolket miljøforpliktelsen som å omfatte nye syn på naturen og nye normer, som ikke kommer direkte til uttrykk i konvensjonen.

Russland

Havrettskonvensjonen er det viktigste folkerettslige instrumentet for å forvalte havet. Konvensjonen gir forutsigbarhet og grunnlag for et fredelig samarbeid. Det er derfor viktig at Norge og det internasjonale samfunnet beskytter dens integritet og forrang som havets grunnlov. Statene må kollektivt ta ansvar for å motvirke forsøk på å nedgradere folkeretten. Et eksempel på dette er Russlands nye lovforslag som kan forby utenlandske marinefartøy å seile gjennom den nordlige sjøruten, noe som potensielt er i strid med havrettskonvensjonens rett til uskyldig gjennomfart.

Konvensjonen er framtidsrettet, ved at den åpner for utvikling gjennom samspill med nye normer, eksempelvis fra miljøretten og med ny kunnskap. Samtidig skjer dagens endringer raskere og er mer uforutsigbare enn man kunne forutse i 1982. For å bevare konvensjonens posisjon, må den være relevant, fungere under nye omstendigheter og løse nye utfordringer. En bekymring er at selv om det er universell oppslutning om havretten, har geopolitiske endringer gjort det internasjonale samarbeidet om regelutvikling mer krevende. I nord er landskapet for slikt samarbeid endret, ved at arbeidet i Arktisk Råd er satt på vent på grunn av krigen i Ukraina.

Også rettsvitenskapen har et ansvar for å videreutvikle konvensjonen. Havretten spiller en nøkkelrolle i møte med det økologiske presset og for å dempe konflikter. Men for å forstå samfunnsutfordringene og havrettskonvensjonens muligheter til å svare på disse, er det behov for tverrfaglig forskningssamarbeid som undersøker hvordan konvensjonen kan ta opp i seg perspektiver fra andre fag innenfor naturvitenskapene og samfunnsfagene.

Et annet bidrag vil være å behandle utfordringene knyttet til folkerettens fragmentering. Folkeretten består av ulike regelsett som havrett, menneskerettigheter og klima- og miljørett. Det blir stadig viktigere å behandle problemstillinger på tvers av disse. En erkjennelse er at havets miljøtrusler i stor grad kommer fra aktiviteter på land. Det er ikke tilstrekkelig å regulere forurensning fra skipsfart og oljeinstallasjoner eller sikre bærekraftig fiskeriforvaltning, dersom ikke også Pariskonvensjonen oppfylles og internasjonale regler om landbasert forurensing og avfallshåndtering styrkes og gjennomføres. Et spørsmål i skjæringsfeltet menneskerettigheter og havrett er hvor levesettet og kulturutøvelsen til urfolkssamfunn i Arktis knyttet til fiske og fangst i havet og på isen, begrenses eller faller bort på grunn av klimaendringer.

Dette er rettsvitenskapelig forskning som vi på Norsk senter for havrett ved UiT er i gang med.