Økonomisk kriminalitet er gjerne et resultat av kalkulerte valg, der gevinsten veies mot risikoen for å bli tatt. Dersom slike lovbrudd skal forebygges, må det oppleves som en reell kostnad å bli tatt. Men straffens avskrekkende effekt handler ikke bare om nivået på sanksjonene – den henger også sammen med sannsynligheten for å bli oppdaget. Dersom sannsynligheten er lav, bør straffen isolert sett være høyere. 

Vi er, sammen med våre kolleger Kjell Magne Baksaas og Rune Nygård ved Universitet i Sørøst-Norge, bekymret over at det igjen diskuteres ytterligere heving av terskelverdiene for revisjonsplikt. Dersom en slik heving besluttes, vil det redusere sannsynligheten for at økonomisk kriminalitet blir oppdaget. Dette vil bety at langt flere selskaper ikke lenger trenger en revisor som ser dem i kortene. Samtidig ser vi at økonomisk kriminalitet er på tydelig fremmarsj i Europa, kjennetegnet av mer digitale, komplekse og transnasjonale metoder som gjør risikoen for uoppdagede lovbrudd stadig større.

Øker tilliten

Revisor er allmennhetens tillitsperson, med et tydelig ansvar – forankret i revisjonsstandarder og hvitvaskingsregelverket - for å vurdere risikoen for, forebygge og varsle relevante myndigheter om økonomisk kriminalitet. I tillegg kommer verdien av at reviderte regnskap inneholder færre feil og mangler – det som ofte omtales som regnskapskvalitet.

Revisjonsplikten kan i noen grad sees som en “skatt” selskap betaler for å være del av det norske næringslivet. Revisjonspliktige selskap som ikke lykkes med å engasjere revisor, blir tvangsoppløst, og når revisor fratrer før utløpet av tjenestetiden er dette et tydelig rødt flagg til omgivelsene. Slik forhindres det at selskap der revisor blir motarbeidet eller anser risikoen for kriminalitet for høy, beholder livets rett. Revisjonsplikt er et effektivt grep som bygger tillit i samfunns- og næringsliv og varsler omgivelsene om hva som skjer.

At revisor øker tilliten til regnskapsinformasjon bekreftes også av internasjonal forskning. Selskap med revisor nyter lavere lånekostnader og omgivelsene ser ut til å finne nytte av at revisor varsler om utfordringer knyttet til fortsatt drift. Reviderte regnskaper har også mindre forekomst av støy i form av direkte feilføringer. Hvis vi hever terskelen og gjør revisjon frivillig for flere, er det sannsynlig at selskap som ønsker å signalisere at regnskapene deres er til å stole på, selv vil velge å engasjere en revisor. Det er ikke disse selskapene vi bekymrer oss for.

Advarsler

Både Økokrim og Skatteetaten var sterkt kritiske forrige gang terskelen for aksjeselskapers revisjonsplikt ble hevet. Den gang ble det advart mot økt skatteunndragelse og misbruk av selskapsstrukturer til ulovlige formål som hvitvasking. Disse advarslene er gjentatt i debatten som nå pågår. Argumentene for å heve revisjonsplikten er også de samme: å spare mindre aksjeselskaper for revisjonshonoraret og forenkle næringslivet. Spørsmålet vårt er om vi som samfunn ønsker å bygge ned sentrale kontrollmekanismer av hensyn til næringslivets «konkurransekraft», med den konsekvens at forbrytere jubler og samfunnet taper?

Vi innrømmer samtidig at det er lite forskning på konsekvensene av å heve revisjonsplikten.

Det vi vet om norske forhold er et eldre utredningsarbeid ledet av professor John Christian Langli ved BI, med en av kronikkforfatterne som prosjektmedarbeider. I utredningen var det indikasjoner på at adgangen til å fravelge revisjon gav selskapene kortsiktige besparelser, uten av dette for eksempel svekket selskapenes finansieringsmuligheter. Samtidig viste studien en nedgang i kvaliteten på innsendte skattepapirer, samt indikasjoner på redusert regnskapskvalitet.

En utfordring med studien er at den kun undersøker virkninger av fravalgsregelen kort tid etter at den ble innført. Den kan derfor ikke brukes for å trekke slutninger om langsiktige virkninger av å heve terskelen for revisjon av aksjeselskaper. Til sammenligning er terskelen for revisjonsplikt i Sverige lavere enn i Norge. Den svenske Riksrevisjonen konkluderte i 2017 med at avskaffelse av revisjonsplikten for små selskap var en reform som kostet mer enn den smakte.

Dyrere lån

Det har vært skrevet mye om det samlede kontrollregimet i Skatteetaten, NAV, Regnskapsregisteret og andre offentlige institusjoner. Riksrevisjonen var nylig sterkt kritisk til merverdiavgiftskontrollene Skatteetaten har utført de senere årene, og NRK avslørte i fjor at antallet stedlige kontroller har falt kraftig.  På samme tid har det skjedd en betydelig digitalisering av Skatteetatens arbeid og av skatterapporteringen, med virkninger vi trolig ennå ikke har sett alle fruktene av. Foreløpige studier viser at kunstig intelligens kutter både tidsbruk og kostnader i regnskap og revisjon, blant annet ved å redusere rutinearbeid. Samtidig understrekes det at slike gevinster bare kommer uten kvalitetstap dersom systemene er presise og godt regulerte - et poeng som taler for å beholde robuste kontrollmekanismer. Det er grunn til å være føre var, mener vi, og ikke fjerne andre kontroller før vi er sikre på at de automatiske kontrollene fungerer som de skal. 

Avslutningsvis gjentar vi spørsmålet: Er vi som samfunn villig til å bære kostnadene som følger av økt økonomisk kriminalitet? Vi frykter at dette vil tære på den tilliten vi i dag har til at alle betaler skatten de skal og at opplysningene i regnskapene i hovedsak er korrekte. Uten denne tilliten blir det dyrere for foretak å låne penger og færre vil investere i lønnsomme prosjekter. Det har vi som samfunn ikke råd til.