I juni avgjorde Høyesterett en prinsippsak om hvem som skal ta regningen når en familie flytter til et land uten offentlig helsevesen. Bakgrunnen er en tragisk sak fra Haukeland sykehus, der et barn fikk svært omfattende hjerneskader i fødselen.
Barnet, som i dag er 10 år gammelt, vil være pleietrengende på spedbarnsnivå hele livet. I Norge ville dette vært dekket gjennom folketrygden, men den kan de ikke ta med til USA. Der må de i stedet kjøpe en såkalt «Life Care Plan».
Les: USA-bosatt familie kan få titalls millioner etter prinsippdom om pasientskadeerstatning
– Ingen tilsvarende dom
Høyesterett vek tilbake for å lage en generell regel, men mente paret hadde gode grunner til å flytte, og at de burde få dekket kostnadsnivået i USA. Paret kom til Norge fra USA bare måneder før fødselen, og barnets far er amerikaner.
Den konkrete erstatningsutmålingen ble imidlertid overlatt til lagmannsretten. Mandag kom avgjørelsen fra Gulating. Resultatet er at foreldrene tilkjennes drøyt 70 millioner i fremtidige kostnader. Rundt 11 av disse millionene er allerede utbetalt etter den ordinære erstatningsordningen, slik at statens merkostnad er på rundt 60 millioner.
I tillegg tilkjennes sakskostnader på nærmere fire millioner kroner for tre rettsrunder. Foreldrene har vært representert av Carl Aasland Jerstad og Linda Egeland.
– Dette er en rettsutvikling med internasjonal tyngde. Det finnes etter det vi vet – og bekreftet gjennom vårt internasjonale nett av personskadeadvokater – ingen tilsvarende dom på verdensplan, sier Jerstad.
Varsler flere søksmål
Han tror saken kan få stor betydning for erstatningsnivået for de største personskadesakene, med de største funksjonshemmingene.
– Vi arbeider nå med flere norske saker, og det skal tas ut stevning mot staten i flere storskadesaker utover våren og sommeren. Rettspraksis er etter vår oppfatning utdatert, og bør ses på snart igjen av Høyesterett, sier Jerstad, som har omtalt saken og forholdet til Norges internasjonale forpliktelser i Tidsskrift for erstatningsrett.
I dommen fra i sommer, skrev Høyesterett blant annet:
«Riktignok er utgangspunktet at skadelidte – som en del av tapsbegrensningsplikten – selv må bære de økonomiske konsekvensene av ikke å utnytte det offentlige tjenestetilbudet. Men som jeg har påpekt, er dette et prinsipp som er utviklet for de typiske tilfellene hvor skadelidte bor i Norge. Jeg kan ikke se at prinsippet rekker så langt at skadelidte selv må bære de økonomiske konsekvensene av flytting til utlandet, når tilknytningen til et annet land er så sterk som i denne saken. Det å flytte er for mange en naturlig del av livet, og i saken her er det ikke vanskelig å forstå det valget som familien tok.»
Omkamp
I den konkrete erstatningsberegningen har det vært diskusjon om hva som vil være barnets forventede levealder, som om det skal gjøres noen form for fratrekk fordi paret frivillig flyttet bort fra norske ytelser. Gulating skriver:
«Når Høyesterett også i vurderingen har tatt utgangspunkt i skadelidte skal ha full erstatning, og dette er begrunnelsen for at det skal tas utgangspunkt i utgiftsnivået i USA, kan ikke lagmannsretten se at det er grunnlag for å lempe erstatningen under henvisning til at foreldrene kunne valgt å bli boende i Norge. (...) Den påståtte lempingen på dette grunnlaget fremstår som en form for omkamp med hensyn til om utgiftsnivået i USA skal legges til grunn ved utmålingen. Lagmannsretten er etter dette kommet til at erstatningen ikke lempes.»
Årsaken til skaden var at personalet på sykehuset ikke reagerte på det som angivelig var klare tegn på akutte problemer klokken 0330 om natten. Først tre timer senere ble barnet hentet ut med keisersnitt. Barnet hadde da hatt surstoffmangel over lang tid.
.jpg.jpeg?quality=85)