I høst ble det kjent at regelen om bøtesoning, altså soning av subsidiær straff, har vært feilpraktisert i stort monn. Dels er det ikke blitt gjort noen konkret vurdering av det materielle vilkårene i loven, og dels er beslutning blitt tatt av politiansatte uten personell kompetanse.
Hvor mange saker som er rammet er ikke klarlagt. De siste årene er ordningen med bøtesoning mer eller mindre lagt helt bort, men tidligere har antallet ligget på rundt 800 i året. Dette ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.
Problemet knyttet til personell kompetanse har tilsynelatende vedvart i mange år, mens spørsmålet om de materielle vilkårene oppsto etter en lovendring i 2015. Da ble det innført et vilkår om at soning bare skal benyttes når den botlagte har «evne til å betale boten eller allmenne hensyn tilsier det». De som ikke har evne til å betale, typisk en rusavhengig, skal altså normalt ikke sone boten i fengsel.
Eneste i Europa?
Elden-advokatene Anne-Marie Gulichsen og Olaf Halvorsen Rønning mener vilkåret om allmenne hensyn i praksis gir gjennomføring av bøtesoning en karakter av straff. Dette setter ordningen i et spenningsforhold til EMK, ettersom beslutninger om frihetsberøvelse som straff tilligger domstolene, ikke påtalemyndigheten, er advokatenes argument. Like før helgen sendte de et brev til Riksadvokaten om saken, der de skrev:
«Etter vårt syn vil kravene i EMK art 5 begrense norske myndigheters kompetanse til å fatte beslutninger om fullbyrdelse av en subsidiær fengselsstraff til de tilfeller der slik fullbyrdelse utelukkende er begrunnet i inndrivelseshensyn, og hvor det er tatt tilbørlige forholdsmessighetsvurderinger av betydningen av inndrivingen av det enkelte pengekravet holdt opp mot blant annet frihetsberøvelsens inngripende karakter. Hvis det skal vektlegges andre hensyn, herunder betydningen av den subsidiære fengselsstraffs preventive virkning, må i så fall slik frihetsberøvelse ilegges av en domstol. Norske myndigheter vil ikke ha mulighet til å beslutte frihetsberøvelse etter grunnlag av andre vurderingsmomenter, herunder med pønal karakter, uten at frihetsberøvelsen er ilagt som straff eller annen reaksjon av en domstol. Vi vil på denne bakgrunn oppfordre Riksadvokatembetet i sin videre gjennomgang til å vurdere om den praksis som har blitt ført, og den praksis Riksadvokatembetet gir føringer på at kan fortsette for fremtiden, er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser.»
Årsaken til at feilpraktiseringen i det hele tatt ble avdekket var, en i utgangspunktet unnselig henvendelse fra Gatejuristen, knyttet til en konkret innkalling. Omstendighetene fikk Riksadvokatembetet til å be statsadvokaten om å undersøke praksis i Oslo. På bakgrunn av funnene der, ble undersøkelsen utvidet til å gjelde hele landet.
Les: Gratis rettshjelp stoppet ulovlig bøtesoningspraksis
– Norge ser ut til å være det eneste landet i Vest-Europa hvor man beslutter fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff uten at enten ileggelsesbeslutingen eller fullbyrdelsesbeslutningen har vært fattet av en domstol, sier Olaf Halvorsen Rønning.
Han mener bøtesoningsordningens forhold til EMK artikkel 5, vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse, fortsatt står uavklart.
– I den grad soning av subsidiær fengselsstraff ikke er et rent pressmiddel for å oppnå betaling, men har innslag av straff, vil spørsmålet reise seg om det etter EMK kreves at enten ileggelses- eller fullbyrdelsesbeslutningen fattes av en domstol. Frihetsberøvelse med innslag av karakter av straff kan etter EMK art 5 ikke pålegges enkeltindividet uten ved en domstolsavgjørelse.
Får støtte
Professor Morten Holmboe ved Politihøgskolen mener forsvarernes brev til Riksadvokaten er et viktig innspill.
– Jeg har tidligere kritisert ordningen med bøtesoning på rettspolitisk grunnlag, men advokatene reiser også viktige spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt kan besluttes bøtesoning overfor ikke betalingsdyktige botlagte av «allmenne hensyn». Mye taler for at de har rett i sin konklusjon. Det er altså god grunn for riksadvokaten til å vurdere om påtalemyndigheten kan beordre fullbyrding av subsidiær fengselsstraff av «allmenne hensyn» uten å trå EMK artikkel 5 for nær, sier Holmboe.
Han mener lovgiveren bør revurdere ordningen helt og holdent.
– Bøtesoning blir ikke beordret før alle vanlige inndrivingsmåter er forsøkt. Det er en betydelig risiko for at bøter som innfris ved fengselsporten, er skaffet ved gaver fra venner og familie, ved å ta av beslagsfrie midler eller ved prostitusjon eller kriminalitet. Når lovbruddet ikke i seg selv er så alvorlig at det tilsier en fengselsstraff, bør ikke pengemangel hos lovbryteren føre til gjeldsfengsel, sier Holmboe.
