Tvisten Høyesterett nå har avgjort, gjelder et spørsmål som har skapt omfattende debatt i arbeidsrettsmiljøet de siste årene: Hva skjer med rettighetene til de ansatte når arbeidsgiver bytter organisasjon, og dermed går over på en annen tariffavtale, som kanskje ikke er het lik den forrige?

Den konkrete saken dreier seg om ti arbeidstakere ved Grefsenhjemmet sykehjem. Disse hadde et særskilt lønnstillegg som følge av tariffavtalen med Virke, men da arbeidsgiver meldte seg ut av Virke og inn i NHO, kom de over i en tariffavtale som ikke inneholdt noe tilsvarende tillegg.

Opphever lagmannsrettens dom

Grefsenhjemmet varslet derfor fagforeningen om at de ville slutte å utbetale tillegget. Sykepleierne mener imidlertid at tillegget nå må anses som en del av den enkelte medarbeiderens arbeidsavtale, og at arbeidsgiver derfor ikke kan stoppe utbetalingen.

Rett24 omtalte Borgartings avgjørelse her og Oslo tingretts avgjørelse her

Oslo tingrett ga i fjor arbeidsgiver medhold, men konstaterte at det i teorien lenge har vært en diskusjon om hvorvidt det finnes en ulovfestet regel om en slik individuell ettervirkning av tariffavtaler.

Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at det ikke finnes rettskildemessig grunnlag for å konstatere noen slik regel, verken i lovtekst eller rettspraksis. Lagmannsretten skrev: «En ettervirkning i det individuelle avtaleforholdet ville vært egnet til å underminere tariffavtalens forutsigbarhet og funksjon. Det ville også skapt utfordringer for de representanter som er satt til å forhandle kollektivt på vegne av medlemmene i fagforeninger eller i arbeidsgiverorganisasjoner.»

Høyesterett er ikke enig. I den enstemmige avgjørelsen skriver retten at rettskildene «solide holdepunkter, ikke bare for at tariffavtalen er bindende for tariffpartene og deres medlemmer i tariffavtalens gyldighetstid, men også for at de normative bestemmelsene i tariffavtalen blir en del av de individuelle arbeidsavtalene mellom de tariffbundne partene».

Reelle hensyn

Videre skriver Høyesterett:

«Hensynet til vern om arbeidstakerens sentrale rettigheter i arbeidsforholdet taler, slik jeg ser det, videre klart imot at rettigheter som er en del av vedkommendes individuelle arbeidsavtale uten videre faller bort ved utløpet av tariffavtalens gyldighetstid. Sentralt i denne sammenhengen står at lønn, som er kjernen i arbeidsgiverens forpliktelse etter arbeidsavtalen så lenge arbeidsforholdet består, i liten grad er lovregulert i norsk rett. Arbeidstakeren har derfor et begrenset vern i medhold av bakgrunnsretten.

En rettstilstand der sentrale deler av arbeidsavtalen, som har grunnlag i tariffavtale, bortfaller ved tariffavtalens utløp, vil også kunne innebære at den individuelle arbeidsavtalen må spille en mer sentral rolle for reguleringen av arbeidsforholdet. Tariffavtalens funksjon og rolle som fundamentet i dagens lønnsdannelsesmodell taler mot en slik utvikling.»

Førsteamanuensis Alexander Næss Skjønberg har i en kronikk på Rett24 kritisert tingrettens avgjørelse, les: «Det er bemerkelsesverdig at retten i det vesentlige lener seg på en upublisert artikkel»

Høyesteretts tar ikke stilling til Grefsenhjemmets subsidiære påstandsgrunnlag om at det ikke er rom for ettervirkning i et tilfelle hvor en tariffavtale blir erstattet av en ny tariffavtale, men opphever lagmannsrettens avgjørelse fordi den bygger på feil lovanvendelse.

Les dommen her og Borgartings avgjørelse her.