I en dom 19. juni berører Oslo tingrett spørsmålet om det finnes en alminnelig regel om såkalt ettervirkning av tariffavtaler. Dette berører grunnleggende arbeidsrett, og ettervirkningsspørsmål har i løpet av kort tid blitt gjenstand for en større diskusjon i arbeidsrettsmiljøet. Resultatet i dommen er ikke nødvendigvis problematisk. Det er derimot rettens prinsipielle uttalelser om ettervirkning og bruk av juridisk litteratur.

Les Rett24s omtale av dommen her

Spørsmålet om ettervirkning dreier seg om hvorvidt en tariffavtales arbeids- og lønnsvilkår – dens normative regulering – fortsetter å bestå som del av arbeids­tagernes arbeids­avtaler selv om tariffavtalen opphører. I den rettsvitenskapelige arbeidsrettsteorien er det enighet om at det som utgangspunkt inntrer slik ettervirkning der en tariffavtale har falt bort og ikke blir erstattet av en annen som er bindende for de aktuelle arbeidstagerne. Hovedbegrunnelsen for ettervirkningen er enkelt sagt:

(1) tariffavtalens normative bestemmelser blir automatisk del av arbeids­avtalene og

(2) disse arbeidsavtale­normene vil ikke uten videre falle bort alene fordi tariffnormene gjør det. Normene er en del av en selvstendig avtale – arbeidsavtalen –  som fortsatt består. 

Upublisert

I saken for Oslo tingrett opphørte tariffavtalen med Virke å gjelde for de aktuelle arbeidstagerne i forbindelse med et tariffavtaleskifte; Grefsenhjemmet byttet arbeidsgiverorganisasjon fra Virke til NHO, og NHOs tariffavtale ble bindende for arbeidstagerne. Hvorvidt det er rom for ettervirkning i slike situasjoner hvor det inntrer ny tariffavtaleregulering, har ikke vært diskutert tidligere. Tingretten gikk imidlertid også langt i å hevde at det heller ikke gjelder et utgangspunkt om ettervirkning der tariffavtaler faller bort uten å bli erstattet av en annen. Det er bemerkelsesverdig at retten i den sammenheng i det vesentlige lener seg på en upublisert artikkel av advokat Tarjei Thorkildsen i BAHR, uten å foreta en selvstendig analyse av aktuell rettspraksis og rettskildematerialet forøvrig. Retten forholder seg ikke til de argumentene som er fremhevet i den rettsvitenskapelige litteraturen. Det grunnleggende forholdet mellom tariffavtalens virkninger i arbeidsforhold og ettervirkningen problematiseres ikke.

Etter mitt syn gir dommen særlig grunn til å reflektere over domstolenes bruk av juridisk litteratur. Det burde være unødvendig å minne om at arbeidsrett er et rettsområde hvor tydelige interesser står mot hverandre. Av og til vil dette kunne prege argumentasjonen i litteraturen. Et slående eksempel er at de forfatterne som har tatt til orde for at det ikke gjelder en regel om ettervirkning, i drøftelsen av reelle hensyn primært trekker frem hvilke (påståtte) vanskeligheter regelen vil innebære for arbeidsgivere. Hensynet til arbeidstagerne er i liten grad – om det tas opp i det hele tatt – trukket frem ved avveiningen.

Vernehensyn

Etter mitt syn er det vanskelig å se forbi grunnleggende vernehensyn når en arbeidsrettslig problemstilling som dette drøftes. Dersom tariffavtalens arbeids- og lønnsvilkår som utgangspunkt skulle falle bort ved en tariffavtales opphør, ville det innebære at arbeidsavtalene i mange tilfeller ble mer eller mindre innholdsløse. Dette blir særlig tydelig når det gjelder lønn, hvor det ikke finnes en tilfredsstillende bakenforliggende regulering å falle tilbake på. Det vil da være tvil om den ene hovedytelsen i kontraktsforholdet. En norm om ettervirkning av tariffavtaler er – med en slik begrunnelse – lagt til grunn i alle andre rettsordener som bygger på at tariffavtaler er tvingende i de individuelle arbeidsforholdene. Det er vanskelig å se hvorfor det skal gjelde en særnorsk løsning på dette punkt.

Siste ord i ettervirkningsdiskusjonen er neppe sagt.