Det er i det siste blitt skrevet mye i Rett24 om rusforliket i Stortinget, som blant annet ga hjemmel til bruk av forenklede forelegg i lite alvorlige narkotikasaker. Hans-Petter Jahre og Stein Vale mener lovgiver ikke forstod konsekvensene av å slutte å strafferegistrere, og sammen med Senterpartiet ber de om en reversering på dette punktet. Motforestillingene var dog kjent, og en reversering vil puste nytt liv i problemene forliket løste.
I Solberg-regjeringens rusreform var avstigmatisering et mål, da opplevd stigma er en risikofaktor for rusproblemer og generell uhelse. Da avkriminalisering ikke lenger var politisk mulig, ble redusert registrering en alternativ vei til avstigmatisering for rusreformpartiene. Som Trafikksaksutvalget skrev i NUT 1967: 3 da forenklede forelegg ble innført: “En registrering med rent administrativt formål føles ikke i den grad infamerende som det å «komme i bøteregisteret»” Også i Arbeiderpartiet var det stemning for dette, trolig fordi man unngikk signaleffekten av en avkriminalisering.
Forholdsmessighet og håndhevbarhet
Innføringen av forenklede forelegg skulle også minimere behovet for rusprøvetaking, som Rushåndhevingsutvalget hadde åpnet for. Siden tilståelser kan trekkes, mente utvalget at rusprøve også måtte kunne tas ved tilståelse. (Hvis siktede kan hevde at hen tilstod falskt på stedet for å slippe prøvetaking, blir beviskravet vanskelig å oppfylle.) Dette skapte et dilemma: Det var ønskelig å kunne håndheve forbudet mot bruk uavhengig av siktedes samarbeidsvilje, men ikke å tøye forholdsmessighetsprinsippet i allerede oppklarte og lite alvorlige saker.
Forenklede forelegg ble løsningen i normaltilfellene. En liten bot som ikke strafferegistreres hvis den vedtas, er en enklere utvei for dem som ellers hadde vært tilbøyelige til å trekke tilståelsen i håp om henleggelse. Denne “utsilingen” gjør det også forsvarlig å frafalle prøvetaking for dem som tilstår uten å vedta. Rusmiddelavhengige og unge under 18 år skal dog ikke tilbys forenklet forelegg, da rusprøvetaking er uforholdsmessig ved sannsynlig avhengighet, og normalreaksjonen overfor unge ifølge forliket skal være henvisning til rådgivning med et lavt beviskrav.
Dermed blir prøvetaking nå kun aktuelt der voksne siktede uten en sannsynliggjort avhengighet nekter for bruk tross muligheten til å unngå både strafferegistrering og prøvetaking. Mange av disse vil antakelig være uskyldige og avlegge spyttprøve villig, og ifølge forliket kan de søke om oppreisning etter frifinnelse. (Det skal også føres åpen statistikk over negative prøver for å sikre at mistankekravet overholdes.)
Hvis vedtakelse ikke lenger belønnes med fritak fra strafferegistrering, vil incentivbalansen i modellen forrykkes og dilemmaet mellom forholdsmessighet og håndhevbarhet gjenoppstå. Det vil da bli rasjonelt for alle skyldige å tilstå uten å vedta, for så å trekke tilståelsen senere – med mindre rusprøvetaking tillates også i tilståelsestilfellene, eller alternativet til å vedta forenklet forelegg gjøres mye mer belastende. Ingen av disse to løsningene kan lett få flertall.
Samfunnssikkerheten vil neppe lide
Konsekvensene for samfunnssikkerheten av manglende strafferegistrering ble godt belyst under høringen av Solberg-regjeringens rusreform. Faktum er at minst fire av ti nordmenn mellom 25 og 35 har brukt narkotika, og forekomsten kan antas høyere blant de mer evnerike. At legemiddellovbrudd i seg selv indikerer uskikkethet mer enn andre lovbrudd som straffes med forenklede forelegg (herunder alkoholsmugling), er da vanskelig å se.
Antakelig har mange nordmenn i sikkerhetssensitive stillinger ruserfaring som de har unnlatt å opplyse om. Dette hemmeligholdet er en større sikkerhetsrisiko enn noen fortidig rusmiddelbruk, da det gir fremmede makter og kriminelle et utpressingsgrunnlag. I motsetning til utroskap eller skjulte seksuelle preferanser, uskadeliggjøres dette utpressingsgrunnlaget helt ved åpenhet overfor arbeidsgiver. Politihøgskolens beslutning om å tolerere slik ruserfaring kan i så måte være et mer effektivt samfunnssikkerhetstiltak enn å håpe på plutselig mangedobling av oppdagelsesrisikoen.
I yrker med pliktmessig avhold kan det uansett tas rusprøve ved mistanke om ruspåvirkning. Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan dessuten finne forenklede forelegg i registeret til Statens innkrevingssentral, jf. klareringsforskriften § 8 første ledd litra c. Personer med sikkerhetsklarering vil da neppe kunne få forenklede forelegg for fritidsbruk av narkotika uten at det kan oppdages. Ønsket om å slå ned på det må dog veies mot risikoen for at uoppdaget fritidsbruk forblir et utpressingsgrunnlag.
Vil fremdeles få hjelp
Innvendingen om at manglende strafferegistrering vanskeliggjør kartlegging av hjelpebehov, var heller ikke ukjent for lovgiver. Som komitéflertallet skriver i merknadene, har legemiddellovbrudd imidlertid begrenset informasjonsverdi også her, særlig nå som politiet har sluttet med “brukerjakt”. Forhold som ruskjøring, ordensforstyrrelser i rus og kjøp og salg i de åpne russcenene er mer informative, men disse vil fremdeles registreres hos politiet. (Kjøpere som får forenklede forelegg, registreres likevel i anmeldelse mot selger).
Rusforliket innebærer dessuten at skyldige som ikke vedtar forenklet forelegg, skal få påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte til rådgivning i stedet. De som påtreffes hyppig, kan da be om rådgivning for å unngå opphopning av bøter. Sakene vil da havne i reaksjonsregisteret (men skal fortsatt ikke anmerkes på politiattest), og kommunehelsetjenesten vil komme i posisjon til å kartlegge behov og tilby hjelp. Dermed vil også de som har et rusproblem de ikke kan dokumentere – eller som ikke når opp til Høyesteretts definisjon av avhengighet – nå kunne få hjelp i stedet for bot.
