På Rett24 27. juni har Ruth Cecilie Rygg, seniorrådgiver i Statens sivilrettsforvaltning, en omtale av den nye voldserstatningsloven. Den trådet i kraft fra siste årsskifte. Omtalen tilslører den faktiske begrunnelsen for å vedta loven: Staten skal spare penger.

Da Justisdepartementet sendte forslag til ny lov i 2020 het det: «Fortsetter utgiftene til voldsoffererstatningsordningen å stige, vil handlingsrommet i budsjettet samlet sett svekkes. Dette innebærer at det er nødvendig å få kontroll over utgiftene.» Voldsofrene skulle altså ofres av hensyn til «budsjettet samlet sett».

Lovforslaget innebar også en innskrenking av voldsofres rett til advokatbistand. Etter gammel lov har ofre med bistandsadvokat rett på advokathjelp for å søke om voldsoffererstatning. I lovforslaget ble denne adgangen fjernet.

Stortinget debatterte lovforslaget 24. mai 2022. Kraftfull i sin kritikk av forslaget var Venstres Ingvild Wetrhus Thorsvik. Thorsvik har arbeidet som bistandsadvokat og sa at partiet ikke lenger støttet sitt eget lovforslag, som var fremmet av regjeringen Solberg med Venstre som medlem. På bakgrunn av egne, praktiske erfaringer sa hun: «Mye av det gode og viktige ved voldserstatningsloven slik vi kjenner den i dag, står i fare for å forsvinne.» 

Justisminister Mehl (Sp) var i debatten åpen om at lovforslaget også var begrunnet i økonomiske hensyn. Om å holde kroppskrenkelse etter straffeloven § 271 utenfor rett til erstatning etter ny lov sa hun: «Jeg mener det er riktig å foreta innramming som gjør at vi holder de minst alvorlige volds- og krenkelsessakene utenfor med det nye systemet, fordi det ville blitt en enorm kostnad.» Vold i nære relasjoner kan subsumeres under denne bestemmelsen og kan etter eksisterende lov gi rett til voldsoffererstatning.

Loven ble vedtatt med stemmene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Vagn Grev og Annika Snare har skrevet at i Danmark feier hensynet til ofrene «alle andre hensyn av bordet». Slik er det åpenbart ikke i Norge i dag. Da statlig voldsoffererstatning ble innført i 1976, ble det sett som en naturlig del av offentlig velferdspolitikk og ved senere utvidelser som et samfunnsansvar. Hva som har endret seg vet vi ikke så mye om, bortsett fra at kostnadene er blitt høyere enn det man ut fra mangelfullt forarbeid anslo. Sandra Walklate har kalt erstatningsordninger for kriminalitetsofre for «the last brick in the welfare state wall». Hvilken utvikling kan vi forvente når denne muren nå svekkes?

Rent bortsett fra at Statens sivilrettsforvaltning later som om den nye loven er noe annet enn den virkelig er.