Miljørørsla fekk ikkje ei tidleg julegåve frå Høgsterett i klimarettssaka i HR-2020-2472-P.  Samstundes var sjansen for at Høgsterett skulle kjenne dei omtvista utvinningsløyva i strid med Grunnlova § 112 om lag like realistisk som å tru på julenissen.

For det fyrste og viktigast var søksmålsgjenstanden håplaus: Dei konkrete utvinningsløyva har svært avgrensa miljøkonsekvensar isolert sett og er dessutan ikkje ei endeleg godkjenning for drift. Saksøkaranes ambisjonar om å ta Noregs samla miljø-, klima- og petroleumspolitikk opp til doms i eit søksmål med mykje snevrare rammer, ville Høgsterett ikkje vere med på.

Samsvar med etablert praksis

For det andre kunne ingen med litt kjennskap til Høgsteretts praksis og argumentasjonsmønster på statsrettens område, bli overraska over at dommen set terskelen høgt for å overprøve Stortinget skjønn når det gjeld val mellom ulike reguleringstiltak for å løyse eit samfunnsproblem. Også på andre område der Grunnlova opnar for å leggje store band på Stortingets skjønn som lovgivar, har Høgsterett stilt opp ein svært høg terskel for overprøving. Dette gjeld bruken av tilbakeverknadsforbodet i Grunnlova § 97 på inngrep i eksisterande rettsposisjonar. Også på dette området har Høgsterett i Rt. 1996 s. 1415 (Borthen) og seinast i Rt. 2013 s. 1345 (Strukturkvote) stilt opp ein så høg terskel for overprøving av Stortingets skjønn at inga lov har nokon sinne blitt overprøvd på dette grunnlaget. Resonnementet er det same som Høgsterett fremja i klimarettssaka: Høgsterett kan berre overprøve prioriteringane til det demokratisk valde Stortinget dersom desse verkar «klart urimelig og urettferdig». Dette er om lag same terskel som klimarettssakas «grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd» (avsn. 142). Dette synspunktet har røter heilt tilbake til Rt. 1922 s. 624 (Vauvert). Slik sett gir dommen i klimarettssaka god indre samanheng med Høgsteretts etablerte praksis og rolle som grunnlovtolkar og maktfordeling overfor Stortinget.

I det heile minner klimarettssaka mykje om Høgsteretts utvikling av grunnlovvernet til etablerte rettsposisjonar etter Grunnlova § 97, som vart avgjort i to plenumsdommar om inngrep i trygderettar, Rt. 1996 s. 1415 (Borthen) og Rt. 1996 s. 1440 (Thunheim). Også i desse sakene prosederte Regjeringsadvokaten hardt på at Grunnlova ikkje kunne gi noko som helst vern for trygderettar, trass i at Stortinget i lovførearbeida hadde sagt det motsette. Og også i desse sakene kom Høgsterett til at Grunnlova gav individuelle rettar, men at terskelen var svært høg.

Alt er ikkje svart

Alt er likevel ikkje svart for miljørørsla og den vidare verknaden til § 112 etter plenumsdommen.

For det fyrste bør ein ikkje lese seg blind på at Høgsterett i avsnitt 139 seier at styresmaktene må kunne bestemme kva tiltak som skal setjast i verk, og at Grunnlova § 112 berre vil «kunne nyttast direkte for domstolane når det gjeld miljøproblem som lovgjevarane ikkje har teke stilling til.» Ein kan lese dette som ei gravlegging av § 112 som ein individuell rett overfor eksisterande miljøproblem som global oppvarming. Etter mitt syn er det ei forhasta slutning. Høgsterett seier alt i dei etterfølgjande setningane at «eit skilje mellom når ein har teke stilling til eit spørsmål, og når ein ikkje har det, [kan] vera vanskeleg å handtere i praksis.» Til dømes kan det vere at Stortinget har teke stilling til eit miljøproblem på eit tidleg tidspunkt og sett i verk tiltak tilpassa omfanget og alvoret i miljøproblemet på dette tidspunktet. Dersom det miljøproblemet skulle endre karakter eller omfang som følgje av etterfølgjande hendingar eller ny informasjon, og dei eksisterande tiltaka og reguleringane ikkje lenger er tilpassa miljøproblemet, kan ein då meiningsfullt seie at Stortinget framleis har teke stilling? Om vi skal ta Høgsterett på ordet seinare i dommen (avsnitt 222), må svaret vere nei: «Dersom situasjonen på utvinningsstadiet er vorten slik at det vil vera i strid med Grunnlova § 112 å godkjenne utvinninga, vil styresmaktene både ha rett og plikt til ikkje å godkjenne planen.» Sjølv om Høgsterett ikkje seier det rett ut, må vi forstå § 112 som ein rettsleg standard.

For det andre så slår Høgsterett fast at det er domstolskontroll med grunnlovnormer også der Stortinget har vidt skjønn (avsnitt 123). Terskelen er rett nok «svært høg» og Grunnlova § 112 må reknast som ein «tryggingsventil», men også tryggingsventilar er til for å brukast når omstenda tilseier det. Stortinget og regjeringa gjer etter mitt syn feil dersom dei tolkar dommen slik at regulering av miljøet og klimaet er utanfor domstolskontroll.

Ein veikskap med dommen er likevel at Høgsterett ikkje gir nærare rettleiing om kva moment som er relevante i vurderinga av om terskelen er nådd. Til dømes seier Høgsterett ingenting om domstolane kan gripe inn og konstatere at styresmaktene grovt har sett til side pliktene sine etter § 112 før uoppretteleg miljøskade har skjedd og i så fall når. Dette spørsmålet er heilt avgjerande for om § 112 kan fungere som ris bak spegelen overfor styresmaktene, men her teier altså Høgsterett. Alt vi får er to nokså tvitydige avsnitt (148 og 149) om at vedtak må vurderast som ein del av heilskapen utan å ta oppgjer med heile politikkområde, og at Grunnlova § 112 ikkje gjeld generelt utanfor kongeriket, men at den likevel må gjelde forbrenning av norskprodusert olje og gass når det fører til skade også i Noreg.

For det tredje er prejudikatsverknaden av dommen avgrensa til dei sakene der Stortinget har vore involvert (avsnitt 81 og 145). Ved forvaltningsvedtak der Stortinget ikkje har vore involvert, kan altså prøvingsintensiteten vere høgare, og dommen presiserer at Grunnlova § 112 kan ha relevans som moment ved lovtolkinga og som «tvunge omsyn ved utøvinga av skjønnet». Dei siste åra har norske regjeringar hatt ein lei tendens til å gjere tilsynelatande hovudlause vedtak om kraftliner gjennom naturreservat og dumping av giftig gruveslam i uerstattelege laksefjordar. Ved slike vedtak skal Grunnlova § 112 vere eit tvunge omsyn, og forvalta rett av både statens eigne juristar og miljørørsla, kan plenumsdommen vere eit argument for å gi miljøomsyn større gjennomslag enn i dag.

For det fjerde, og kanskje viktigast i praksis, seier Høgsterett at § 112 andre ledd stiller opp eit saksbehandlingskrav som ikkje berre stiller krav til kunnskapsgrunnlaget for avgjerda, men også kvaliteten på saksbehandlinga (avsnitt 183). I prøvinga av saksbehandlingskravet etter § 112 skal ikkje domstolane vere atterhaldne (avsnitt 182). Her, i dei mindre spektakulære og detaljprega saksbehandlingsreglane i lov og EU-direktiv, er det § 112 verkeleg har potensiale for å sikre gjennomslag for miljøomsyn i viktige avgjerder. Dissensen på dette punktet er eit døme på det. Når Høgsterett hevar terskelen for domstolsprøving av dei politiske prioriteringane, vert det enno viktigare at dei politiske avgjerdene byggjer på eit adekvat og relevant kunnskapsgrunnlag.

For det femte er ikkje siste ord er sagt i norsk rett om EMK og vilkåret «real and immediate» risiko for tap av liv som følgje av klimaendringane. Høgsterett seier rett ut at det «er ikkje tvilsamt at fylgjene av klimaendringar i Noreg vil kunne føre til tap av menneskeliv, til dømes ved flaum eller jordras» (avsnitt 167). Grunnen til at dette rettsgrunnlaget ikkje førte fram i klimarettssaka var manglande samanheng mellom tap av liv og utvinningsløyva. EMDs praksis tilseier likevel at den norske staten lett kan bli halden ansvarleg for tap av liv som følgje av klimarelaterte hendingar også eit stykke fram i tid. Kor langt statens positive handlingsplikt går er ikkje avklara, men vil venteleg vere grunnlag for mange søksmål dei komande åra.

Ballen over til veljarane

Sjølv om eg meiner plenumsdommen treff juridisk ganske godt på grunnlag av rettskjeldebiletet og våre konstitusjonelle ordningar, sit eg likevel att med ei ambivalent kjensle etter å ha lese dommen. Personleg meiner eg jo at styresmaktene våre ikkje gjer på langt nær nok for å redusere utsleppa av klimagassar og sikre miljøomsyn gjennomslag i politikken generelt. Høgsterett stiller seg på sett og vis på feil side av historia. Ikkje fordi dei er såkalla «klimarealistar», men fordi dei er «grunnlovrealistar». Til slike som meg er plenumsdommen ei påminning om at det til sjuande og sist ikkje er domstolane, men vi som samfunn som er ansvarlege for å sikre at styresmaktene våre fører ein ansvarleg og effektiv miljøpolitikk. Også her kan vi vende oss til Grunnlova for rettleiing. Den gir oss høve til med jamne mellomrom å velje leiarar som tek miljøspørsmål på alvor. Den sjansen får vi alt ved stortingsvalet i september 2021.