Artikkelforfatteren er advokat i Kvale, som representerer gruveselskapet som berøres av det omstridte vedtaket. 

Det har pågått en debatt i sosiale medier om konsekvensene av at Høyesterett i HR-2026-1360-A avsa dom for at gruveselskapenes tillatelse til dumping av gruveavfall i Førdefjorden er ugyldig. Dommen er avsagt i en sak noen miljøorganisasjoner hadde anlagt mot staten uten at gruveselskapene var saksøkt. Professor emeritus Inge Lorange Backer har i en kommentar i Rett24 hevdet at gruveselskapenes tillatelse ved denne dommen er falt bort, og at fortsatt dumping av gruveavfall er et «klart og straffbart brudd på forurensningsloven».

Dette er et meningsløst standpunkt. Det burde være en selvfølge i et rettssamfunn at en rettighetshaver ikke kan tape rettigheter på grunnlag av en dom i en sak hvor rettighetshaveren ikke er part.

Riktignok opptrådte gruveselskapene som partshjelper for staten for Høyesterett. En partshjelper må imidlertid opptre til støtte for den parten støtten skjer til fordel for, og kan ikke foreta prosesshandlinger som strider mot partens egne prosesshandlinger, se tvisteloven § 15-7 tredje ledd. Dette legger sterke begrensninger for hvilke disposisjoner en partshjelper kan foreta. Det å være partshjelper er ikke det samme som å være part.

Praksis

I de avgjørelsene av Høyesterett hvor det har vært akseptert at det kan anlegges søksmål mot det offentlige om gyldigheten av offentligrettslige tillatelser uten at rettighetshaveren er gjort til part, er det klart forutsatt at en dom for ugyldighet ikke får umiddelbare konsekvenser for rettighetshaveren, men bare medfører at myndighetene plikter å vurdere tillatelsen på nytt.

Den første avgjørelsen om dette er Rt. 1998 s. 623. Denne saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om å benytte offentlig forkjøpsrett etter konsesjonsloven til fordel for en tredjeperson. Høyesterett aksepterte at søksmålet ble fremmet til tross for at den tilgodesette tredjepersonen ikke var saksøkt. Høyesterett uttalte:

«Det sentrale spørsmål i kjæremålssaken er om kjærende part har rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for at vedtaket av 24 mars 1995 er ugyldig uten at dommen i tilfelle blir bindende for A [den tilgodesette tredjepersonen], jf tvistemålsloven § 54.

…

Virkningene av en dom som fastslår ugyldighet vil i noen grad være uvisse. … Selv om en ugyldighetsdom mot staten ikke vil være bindende for A, vil den etter omstendighetene medføre at landbruksmyndighetene tar vedtakets gyldighet opp til vurdering også i forhold til ham og eventuelt omgjør dette …. Om det skjer, vil i første rekke bero på grunnlaget for ugyldigheten. Både tidsforløpet siden vedtaket ble truffet, og i hvilken utstrekning A har innrettet seg etter dette, vil inngå i vurderingene. En ugyldighetsdom mot staten vil i det minste medføre at forvaltningen får en plikt til å vurdere om ugyldigheten skal gjøres gjeldende mot Dullerud og vedtaket i så fall omgjøres. Allerede ved dette oppnår kjærende part en endret rettslig posisjon.»

Det som gjorde at saksøkeren hadde rettslig interesse i søksmålet, var altså at staten ved en ugyldighetsdom hadde plikt til å vurdere forkjøpsrettsvedtaket på nytt, og ikke at dommen fikk umiddelbare virkninger overfor den tilgodesette tredjepersonen.

Fortsatt dumping er fullt lovlig

Denne avgjørelsen ble fulgt opp i Rt. 2015 s.641. Denne saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om barnebidrag. Høyesterett kom til at den bidragsberettigede, som mente at det fastsatte bidraget var for lavt, kunne anlegge søksmål om gyldigheten av vedtaket uten at den bidragspliktige ble gjort til part. Høyesterett fremholdt at en dom for at vedtaket var ugyldig, ikke ville være bindende for den bidragspliktige. Høyesterett viste til avgjørelsen fra 1998 og siterte det avsnittet som jeg har gjengitt ovenfor. Deretter uttalte Høyesterett:

«Det er altså forvaltningens plikt til å vurdere omgjøring av vedtaket etter en ugyldighetsdom som gir dommen tilstrekkelig rettsvirkning for saksøker til at kravet til rettslig interesse er oppfylt.»

Også her er det klart forutsatt at en ugyldighetsdom uten at det tilgodesette rettssubjekt er part, ikke har andre rettsvirkninger enn at forvaltningen plikter å vurdere omgjøring. Hvorvidt vedtaket etter en slik vurdering blir omgjort, beror – som påpekt i Rt. 1998 s. 623 – på en sammensatt vurdering. Hvorvidt dumpingstillatelsen skal opprettholdes, må dessuten vurderes ut fra forholdene på det nye vedtakstidspunktet, og ikke ut fra hvordan forholdene var i 2016, da dumpingstillatelsen ble innvilget.

Det blir derfor helt feil å hevde at gruveselskapene etter Høyesteretts dom ikke har dumpingstillatelse. Fortsatt dumping er fullt lovlig inntil dumpingtillatelsen eventuelt blir trukket tilbake.

I sosiale medier har det til dels vært hevdet at det gruveavfallet som dumpes i Førdefjorden, er giftig. Dette er ikke tilfellet. Det som dumpes, er knust stein, jf. HR-2026-1360-A avsnitt 9. Grunnlaget for miljøorganisasjonenes søksmål er ikke giftforurensing, men hvorvidt dumpingen tilfredsstiller vilkårene i EUs vanndirektiv.