Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud har markert seg som pådriver for en straffesakskjede i tråd med menneskerettigheter. Det var derfor riksadvokaten stilte seg bak avkriminalisering i rusreformen, og det var i samme ånd at riksadvokaten konkluderte med uforholdsmessig maktbruk i mindre narkotikasaker.

I nye retningslinjer skal politiet derfor ikke ransake mobil eller undertøy i møte med brukere. Politiet skal heller ikke kreve blod- og urinprøver om ikke bilkjøring er involvert, og dette er uforenelig med visjonen til narkotikabekjempere som tidligere riksadvokat Tor-Aksel Bush og pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt. Det er slike jurister Støre-regjeringen lytter til, og i alle år har denne tradisjonen veid forholdsmessighet ut fra et narkotikafritt ideal. De har vridd loven om tilbud og etterspørsel til en offer- og overgriperkontekst, og slik rettferdiggjort tvangsmidler mot brukere og 21 års strafferammer for selgere.

Ny juss på rusfeltet

Riksadvokatens høringssvar til rusreform kom derfor som en bombe for etablerte jurister. Riksadvokaten erkjenner «at for mange har en viss rus positive sider», at «det kan oppfattes som et paradoks at alkohol anerkjennes som et akseptabelt rusmiddel, mens andre – og gjerne stoffer som under riktig bruk ikke har den samme samfunnsskadelige effekt som alkoholmisbruk – ikke anerkjennes», og «at tanken om et rusfritt samfunn eller nulltoleranse mot narkotika ikke lenger er et reelt ideal som kan være styrende for hvordan vi skal møte narkotikabruk».

Den nye riksadvokaten vurderer derfor forholdsmessighet annerledes enn forgjengeren. Mens Tor-Aksel Busch og likesinnede jurister måler forholdsmessighet fra et narkotikafritt ideal, vektlegger Maurud i større grad en menneskerettsanalyse, og to ulike landskap oppstår.

Vi ser dette på Iver Huitfeldts svar i Rett24, på spørsmål om kroppsransakelse er et proporsjonalt inngrep ved mistanke om rusbruk. Ifølge Huitfeldt, gir en rustilstand i seg selv skjellig grunn til mistanke om besittelse og besittelse forutsetter erverv og igjen nesten alltid import. Forholdsmessighet må derfor «vurderes mot et stort, ukjent kvantum», og det er jurister av denne tradisjon som har formet ruspolitikken. Narkotika behandles helt forskjellig fra alkohol, målet om et narkotikafritt samfunn består, og straff anses som nødvendig.

Riksadvokaten, på sin side, er uenig og mener at det er «helt i tråd med vår rettstradisjon» å vektlegge samfunnsutviklingen i synet på hvor straffbart noe skal være. Sett fra menneskerettighetenes perspektiv må det være et troverdig forhold mellom mål og middel, og om mindre inngripende tiltak er bedre egnet må frihet vektlegges. I tusenvis av år har mennesker uhindret brukt stoffer som nå er forbudt, så hvorfor ikke overføre erkjennelsene fra alkoholpolitikken til andre områder?

Naturlig konflikt

Det er slike spirende tanker som ligger bak riksadvokaten instruks. De nye retningslinjene markerer slutten på 50 år med brukerforfølgelse, hvilket i realiteten er et stort fremskritt, men konflikt oppstår fordi vi lever i en tid med offentlig panikk. Rusreformutvalget viste i sin granskning hvordan dette fenomenet har formet politikken. I rusrapportens del tre brukes ord som «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning» for å oppsummere ruspolitikkens utvikling, og det er en opplagt forbindelse til menneskerettsbrudd.

Forbindelsen er utvilsom fordi menneskerettighetene bygger på prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon. En analyse veier individets rett til frihet mot samfunnets behov for beskyttelse, og i den grad panikk har preget forløpet, vil ikke disse prinsippene være vektlagt.

Vi kan derfor vente mer konflikt mellom jurister av den gamle skolen og riksadvokaten. For førstnevnte er forbudet viktig, fordi det antas å ha en normdannende effekt, men vi vet ikke om umyndiggjøring av brukere er nødvendig eller om statens innsats for folkehelsen gjør mer skade enn nytte. Politikerne har sett forbud som en forutsetning for ruspolitikken, men om det gjør vondt verre, må vi tenke nytt. Flere internasjonale grunnlovsdomstoler har ankret retten til cannabisbruk i autonomi, og om det er gode nok grunner til å velge andre rusmidler enn alkohol – hvorfor involvere politiet i uproblematisk rusbruk? Hvorfor skal brukere risikere straff og problemene som følger av et illegalt marked? Er samfunnet tjent med dette?

Prinsipiell avklaring

Tillit til politiet er avhengig av en prinsipiell avklaring. Riksadvokaten har avdekket tusenvis av overgrep i mindre saker og bør ikke bare stå rak mot de som viderefører straff ut fra et narkotikafritt ideal, men tegne kartet på nytt.

Det gir ingen mening, som regjeringen gjør, å insistere på et forbud når stadig flere stater vil ha et regulert marked for å beskytte mot forbudets konsekvenser. Mens norske politikere holder på straff, frigis fanger andre steder, og ruspolitiske organisasjoner har oppfordret riksadvokaten til å undersøke forholdsmessigheten ved maktbruk også i større saker. Bevisbyrden påhviler staten, og riksadvokaten har fått spørsmål som må besvares om ikke problemet med vilkårlig forfølgelse skal fortsette.

Heller enn å straffe på tvilsomme premisser, bør riksadvokaten derfor legge til rette for mer grundig avklaring. Så lenge tilbud og etterspørsel forvris til en offer- og overgriperkontekst, kan en blindsone å bestå, og jakten på syndebukker videreføres i nye former.

Vi ser dette på terskelverdiene som Høyesterett bruker for å begrense spredningsfare. Dommerne aksepterer lovgivers signal som styrende for jussen, men hvordan avgjør ett eller 20 gram om borgere skal sykeliggjøres eller demoniseres? Er spredningsfaren større og mer alvorlig for cannabis enn for alkohol? Er det forholdsmessig å straffe for atferd som er lovlig regulert i stadig flere land?

Dette er spørsmål som må tas på alvor. Om ikke forbudstilhengere kan forsvare forskjellsbehandling av alkohol og illegale stoffer, er terskelverdier blottet for prinsipiell basis, og riksadvokaten bør sette foten ned mot den juridiske tradisjon som motarbeider realisering av menneskerettigheter.