IS-kvinnen ble tirsdag dømt i Høyesterett, men med knappest mulig flertall 3-2. Mindretallet stemte for frifinnelse. Flertallet reduserte samtidig straffen til ett år og fire måneder og mente at straffen var ferdig sont, selv om hun hadde to og en halv måned igjen. Mindretallet mente at straffen bare skulle vært seks måneder, dersom hun hadde vært skyldig.

Dette er slutten på saken, ihvertfall i det norske rettsapparatet, etter en prosess hvor de tre instansene stadig utviklet et mer nyansert syn, og med stadig lavere straffeutmåling. Jeg hevdet allerede i Rett24, etter dommen i tingretten, at kvinnen burde frifinnes. Dette skyldtes for det første at begrepet «deltar» i straffeloven § 136 a bør tolkes restriktivt. For det andre at retten til privat- og familieliv nyter en særlig beskyttelse. For det tredje at lovhjemmelen ikke er tilstrekkelig klar. Og endelig at lovforarbeidene og retten ikke hadde drøftet inngrepet i privat- og familielivet ut fra kravene om nødvendighet og proporsjonalitet. Dette ble fulgt opp i en gjesteleder i Lov og Rett (nr. 6/2022) med Tomas Midttun Tobiassen om «Klarhet om klarhetskravet». Her påpekte vi spriket mellom Høyesteretts generelle krav om klarhet i straffebestemmelsene for å dømme, og praksisen i enkeltsaker.

Høyesteretts flertall mener at omsorg for egne barn, samt det å være ektefelle og husmor ikke i seg selv kan straffes som deltakelse i en terrororganisasjon. Men de siste rollene kan inngå i en bredere vurdering av om deltakerkravet er oppfylt. Flertallet kom til at det å reise til Syria for å støtte ektefellens kamp som fremmedkriger medførte at hun «ytet et aktivt og kvalifisert bidrag til opprettholdelsen av terrororganisasjonen».

Men dilemmaet gjenstår. Hun gjorde ikke annet enn å stelle i huset og passe barn mens hun var i Syria. Dette var ikke en type handlinger som ble vurdert da straffebestemmelsen ble vedtatt i Stortinget. Tvert imot ble det sagt at bare «kvalifisert» deltakelse i terrororganisasjoner skulle rammes. Det er vanskelig å se at husstell og barnepass er av slik kvalifisert karakter. Og flertallet begrunner ikke nærmere hvordan kravet om klarhet for å straffedømme er oppfylt. Mindretallet går derimot grundig inn på straffebudets ordlyd og forarbeider, samt klarhetskravet. Høyesteretts flertall har nok en gang unnlatt å vise hvordan det generelle klarhetskravet skal anvendes i praksis.

Jeg drøfter rettsprosessen nærmere i samtale med Åsne Seierstad i podcast-serien Rett og Slett, med redaktør Katrine Holter.