Motpartens prosessfullmektig har kommentert denne saken her

I en prinsipielt anlagt dom avsagt 9. mai, opphever Høyesterett lagmannsrettens dom, og fastslår at reindriftslovens regler om erstatningsansvar kan gi resultater som er i strid med Grunnloven og flere menneskerettighetskonvensjoner. Høyesterett fastslår videre at det er behov for en snarlig revisjon av loven.

Advokatene Knut Helge Hurum, Ruth Haile Tesfazion og Therese Ljosdahl i Fend advokatfirma representerte Femund sijte, som vant frem med sin anke.

Solidarisk rein-ansvar

Reindriftsloven paragraf 67 fastsetter et objektivt solidarisk erstatningsansvar for alle reineiere i et reinbeitedistrikt, for skade som påføres av rein innenfor og i nærheten av distriktet. Hver enkelt reineier blir altså ansvarlig fullt ut for enhver skade, selv om en kan bevise at en ikke er skyldig.

Det første spørsmålet saken reiste var om disse reglene var i strid med diskriminerings-forbudet i Grunnlovens paragraf 98, og tilsvarende reguleringer i blant annet FNs konvensjon for sivile- og politiske rettigheter og ILO konvensjon 169.

Høyesterett tok utgangspunkt i at samisk reindrift har et særlig rettslig vern, og at saken lå i kjernen for diskrimineringsvernet. Høyesterett stilte spørsmål ved om loven var strid med diskrimineringsforbudet, men fant det ikke nødvendig å konkludere i denne saken.

Tar oppgjør

Høyesterett tar imidlertid et oppgjør med lovgivers håndtering av regelverket. Tidligere lovgivningsarbeid karakteriseres av Høyesterett til å bære preg av å være skrevet i en tid hvor synet på samenes rettigheter var et annet enn i dag. Det uttales videre at de eldste forarbeidene viser en lite ærerik historie, og en nedvurdering av samisk reindrift sammenholdt med jordbrukets interesser, som det ikke er grunnlag for i dag.

Høyesterett fastslo videre at saken illustrerer hvorfor det er nødvendig med en snarlig revisjon av reindriftsloven, og at det i senere lovgivningsarbeid er nødvendig å ta hensyn til den samiske dimensjonen, herunder kravet til positiv forskjellsbehandling som kan følge av diskrimineringsvernet. Dette vil være relevant også i andre saker som gjelder samiske spørsmål, både ved regeltolkning og for senere lovgivningsarbeid.

Alders tid

Høyesterett la til grunn at skadeserstatningsloven paragraf 5-1 om medvirkning og paragraf 5-2 om lemping kom til virkning i saken, og at disse hadde blitt anvendt feil av tidligere instanser. Høyesterett stadfester at disse reglene også får virkning der ansvarsgrunnlaget følger av særlovgivning, en uttalelse som har generell relevans. Bestemmelsene skal i denne saken tolkes og anvendes i lys av det samiske perspektivet. Det ble deretter gitt relativt detaljerte angivelser for hvordan disse reglene skal anvendes, som er i tråd med anførslene fra ankende part.

Til sist nevnes at Høyesterett fastslår at det området reineierne har rett til å drive reindrift, ikke uten videre er det samme som distriktets grense slik det er trukket opp av forvaltningen. Er det i alders tid drevet reindrift i et større område, er det dette som er avgjørende. Spørsmålet var ikke tvilsomt, men det var nødvendig å få dette i rene ord fra Høyesterett.