Saken Høyesteretts ankeutvalg slapp inn til behandling onsdag, ligger an til å bli en uvanlig rendyrket omkamp om et spørsmål Høyesterett allerede har skrevet atskillige avsnitt om, gjennom flere avgjørelser.
Les: Høyesterett med ny konstatering av at rutinemesige kroppsvisitasjoner krenker EMK
Med bakgrunn i disse dommene, kom Borgarting i august til at staten måtte betale oppreisning til tre tidligere innsatte. Det er denne dommen som nå er sluppet inn til Høyesterett.
Fra riksadvokat til regjeringsadvokat
Men hvorfor slipper Høyesterett inn et tema som allerede er behandlet gjentatte ganger? Det svarer ikke Høyesterett på i den kortfattede beslutningen fra ankeutvalget, men det spesielle med denne saken er at Høyesterett så langt kun har behandlet spørsmålet i forbindelse med straffutmåling. Det er altså påtalemyndigheten som har prosedert saken.
Nå er saken over i det sivile sporet, ved at innsatte krever erstatning. Dermed er det Justisdepartementet som er part, ikke påtalemyndigheten. Og departementet har hele veien vært svært klar på at det ikke er enig med Høyesteretts konklusjoner fra straffesakene.
– Staten har et annet syn enn Høyesterett på hva som følger av EMD-praksis, og mener også at Høyesterett ikke har lagt nok vekt på behovet for å hindre innsmugling av rusmidler og uønskede gjenstander, sa Henriette Busch fra Regjeringsadvokaten til Rett24 i fjor høst.
– Kan ikke tillegges avgjørende vekt
I ankeerklæringen til saken som nå er henvist til behandling, utdyper Regjeringsadvokaten synspunktet:
«Selv om Høyesterett allerede har behandlet saker om kroppsvisitasjon i HR-2020-2136-A, HR-2020-2137-A og HR-2021-1155-A, mener staten at det bør gis samtykke til å fremme herværende sak. De tre sakene var alle straffesaker, iretteført av påtalemyndigheten. I alle sakene oppsto spørsmålet om det forelå en krenkelse først for Høyesterett. Som følge av partskonstellasjonen i straffesakene og den begrensede bevisførselen, er det statens syn at Høyesteretts konklusjoner ikke kan tillegges avgjørende vekt ved spørsmålet om rutinemessige kroppsvisitasjoner krenker EMK art. 3. Dette gjelder særlig når spørsmålet til nå har vært behandlet av parter som ikke har ansvaret for kriminalomsorgen.»
I Høyesterett skal saken prosederes av Liv Inger Gjone Gabrielsen fra Regjeringsadvokaten. Hun uttalte i forbindelse med anken at kroppsvisitasjoner er ett av flere virkemidler som brukes for å ivareta sikkerheten i norske fengsler.
– Trygghet og sikkerhet i fengslene er viktig av hensyn til både innsatte, ansatte og samfunnet. Staten er uenig i lagmannsrettens overprøving av det sikkerhetsfaglige behovet for kroppsvisitasjoner og i vurderingen av hvordan disse gjennomføres, sa Gabrielsen til Rett24.
Saksøkernes prosessfullmektig, Maria Hessen Jacobsen fra Elden, sier til Bergens Tidende at klientene er litt skuffet over at saken skal behandles på nytt.
– Det er ikke så vanlig at Høyesterett åpner for omkamper?
– Nei, jeg er noe overrasket over dette. Men det er helt i orden også å få en rettslig prøving i Høyesterett av den sivile prosessen. Jeg mener Borgarting sin dom vil stå seg, sier Jacobsen til Rett24.
Også oppreisningsdebatten
I tillegg til spørsmålet om hvorvidt disse ransakingene krenker EMK, er saken også sluppet inn for å behandle det omstridte spørsmålet om hvorvidt EMK artikkel 13 gir selvstendig hjemmel for å tilkjenne oppreisning for krenkelse av EMK, eller om man er avhengig av hjemmel i skadeserstatningsloven.
Dette er sentralt fordi terskelen for oppreisning i skadeserstatningsloven er grov uaktsomhet, ikke alminnelig uaktsomhet. Dette er tema som de siste årene har vært gjenstand for mye debatt og mange sprikende rettsavgjørelser.
For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at EMK artikkel 3 ikke er krenket, vil spørsmålet om hjemmel for oppreisning kanskje ikke komme på spissen. Høyesterett har imidlertid også nylig sluppet inn en annen sak om akkurat dette temaet: Nå skal Høyesterett avgjøre diskusjonen om oppreisning for brudd på EMK
Denne saken er berammet 16. og 17. januar, og dreier seg om en barnevernsak Hålogaland lagmannsrett avgjorde i august. Retten kom der til at kommunens manglende fokus på tilbakeføring innebar en krenkelse av EMK artikkel 8, og at EMK artikkel 13 påla Norge å betale oppreisning på ulovfestet grunnlag.
