Rundt 1.000 hytteeiere sto opprinnelig bak søksmålet knyttet til karanteneplikt ved bruk av fritidseiendommer over landegrensen. I Oslo tingrett fikk de i februar 2021 medhold i at restriksjonene på reiser til egen eiendom i Sverige ikke var lovlige. Tingretten mente at staten ikke har begrunnet karanteneplikten for hytteeierne godt nok. Staten anket tingrettens avgjørelse, og vant frem i lagmannsretten.

Tingretten skrev at under normale omstendigheter ville den ikke vært i tvil om at forskriften var ugyldig, ettersom det ikke foreligger dokumentasjon for at staten hadde vurdert nødvendigheten og forholdsmessigheten av inngrepene.

Lagmannsretten mente inngrepene var forholdsmessige og rettferdiggjort av hensyn til å beskytte liv, helse og økonomi, og innenfor hjemmelsgrunnlaget i smittevernloven. Ikke fordi smitterisikoen ved opphold på egen hytte var stor, men fordi at risikoen lå i at hytteeierne ikke fulgte reglene.

Nødvendig

Høyesterett følger samme logikk, og skriver at det fra starten av pandemien var godt begrunnet med færrest mulig unntak fra reglene om innreisekarantene. Førstvoterende Espen Bergh skriver:

«FHIs utgangspunkt var at det ikke var smitterisiko knyttet til tidsbegrenset opphold på fritidseiendom «så lenge man ikke tar offentlig transport eller har nærkontakt med andre enn de man bor sammen med». Vurderingen av smitterisiko var bygd på den angitte forutsetningen. Ved sin videre vurdering viste FHI til at manglende etterlevelse kunne øke risikoen for importsmitte, og fremhevet samtidig den store smitteøkningen i Europa i denne perioden.

Etter mitt syn må risikoen for manglende etterlevelse inngå som en del av den medisinskfaglige vurderingen som skal gjøres etter smittevernloven § 1-5. Det vil ikke være riktig å bygge på bestemte forutsetninger uten å ta stilling til i hvilken grad disse forutsetningene faktisk vil bli oppfylt.»

Oppsummeringsvis mener retten at ut fra risikoen for manglende etterlevelse, gikk myndighetene ikke lenger enn det som var nødvendig for å nå de målsettingene som var fastsatt om begrensing av smitte.

Høyesterett mener samtidig at det grunnet sakens prinsipielle karakter foreligger særlige grunner som tilsier at sakskostnader ikke tilkjennes for noen instans.

Dommen finner du her.