I forbindelse med at Shell fisjonerte sin såkalte «downstream»-virksomhet, som blant annet inkluderte bensinstasjonene, oppsto det overtallighet blant de ansatte. Striden Høyesterett nå har behandlet, handler om innholdet i sluttpakkene som de overtallige ble tilbudt.

Rett24 omtalte lagmannsrettens avgjørelse her: Borgarting reviderer sluttpakker med avtaleloven § 36

De ansatte mente arbeidsgiver hadde lovet dem at en ordning med tidligpensjon fra 57 år skulle videreføres i det nye selskapet, Smart Fuel. Smart Fuel ble senere solgt til det finske selskapet ST1. Men da sluttpakkene kom på bordet, inneholdt ikke disse noen kompensasjon for bortfall av tidligpensjon. De ansatte protesterte, men signerte avtalene likevel, fordi de ikke torde å risikere rene oppsigelser uten sluttpakke.

Arbeidsgiver mener derimot at de ansatte aldri hadde hatt noe krav på tidligpensjon.

Borgarting lagmannsrett kom, under dissens og i motsetning til tingretten, til at arbeidsgiver hadde forpliktet seg til å gi de ansatte tidligpensjon. Sluttpakken som de ansatte ble tilbudt og godtok, inneholdt dermed et vesentlig dårligere økonomisk oppgjør enn de ville fått dersom de i stedet hadde fremmet krav om tidligpensjon. Flertallet mener deretter at det vil stride mot god forretningsskikk, som er det andre alternativet i avtaleloven § 36, å gjøre avtalen gjeldende etter dens ordlyd. Flertallet fremhevet det ujevne styrkeforholdet mellom partene, og skriver:

«Sluttavtalen var basert på misvisende opplysninger fra arbeidsgivers side om hva arbeidstaker hadde krav på. Arbeidstaker fikk heller ikke noen reell mulighet til å forhandle om et individuelt krav om tidligpensjon, til tross for lang ansiennitet og redusert mulighet til å finne seg ny jobb.»

Retten fremhevet også at de ansatte fikk mindre enn en uke på å bestemme seg. Totalt gjaldt det sju ansatte, med et samlet krav på rundt 15 millioner.

Ikke grunnlag for revisjon

Høyesterett kommer, i motsetning til lagmannsretten, til at det ikke er bevismessig grunnlag for påstanden om at Shell hadde lovet de ansatte at pensjonsordningen skulle videreføres. Førstvoterende Ragnhild Noer skriver:

«De involverte i saken her er sterkt uenige om hva som ble sagt og gjort i forbindelse med fisjonen og i tiden etterpå. Det er parter og vitner som uttaler med stor sikkerhet at det ble gitt et løfte fra Shell/Smart Fuel, og det er parter og vitner som uttaler med stor sikkerhet at det aldri ble lovet noe slikt. Det er sikker rett at det i slike situasjoner er de tidsnære bevisene som i utgangspunktet har størst vekt.»

Etter en gjennomgang av kommunikasjonen mellom ledelsen og de tillitsvalgte fra tiden før fisjonen, kommer Høyesterett til at det ikke kan legges til grunn noe slikt løfte. Dermed er det heller ikke grunnlag for å revidere avtalen etter avtalelovens § 36, slik lagmannsretten gjorde, mener Høyesterett:

«Det er (...) ikke grunnlag for å legge risikoen for en eventuell misforståelse fra arbeidstakernes side på selskapet, og heller ikke grunnlag for avtalerevisjon etter avtaleloven § 36.»

Selv om de overtallige tapte saken, lar Høyesterett være å tilkjenne sakskostnader:

«Samtlige av saksøkerne er etter det opplyste arbeidsledige etter nedbemanningen, og det er ikke tvil om at saken har stor velferdsmessig betydning for dem. Selskapet kan også i noen grad bebreides for manglende klargjøring av hva som skulle gjelde i verneperioden. Saksøkerne vant dessuten fram i lagmannsretten.»

Dommen finner du her.