Høyesterett opphever voldtektsfrifinnelse fra pub-hendelse – med tre mot to stemmer

Rett24 omtalte i sommer en dom fra Eidsivating lagmannsrett, der faktum var at en mann, i en bar, hadde ført en finger opp i skjeden på kvinnen han tidligere hadde danset tett med. Det hele skjedde så fort at kvinnen ikke rakk å si nei.

Mannen ble i tingretten dømt til to år og 10 måneder for voldtekt, men lagmannsretten nedsubsumerte forholdet til bestemmelsen om seksuell handling uten samtykke. Dermed stupte straffen ned til 120 dager fengsel.

Gjensidig flørting

I slutten av juli ble påtalemyndighetens anke henvist til behandling i Høyesterett, og onsdag kom dommen: Lagmannsrettens avgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling. Det avgjørende spørsmålet i saken er om et overrumplingstilfelle som dette er omfattet av ordlyden «ute av stand til å motsette seg handlingen».

Lagmannsretten pekte på at ikke var noe ved fornærmedes atferd tiltalte kan ha oppfattet som et samtykke til en slik handling, men kom til at opptrappingen, men gjensidig flørting og tett kroppskontakt, reduserte det overraskelsesmomentet domstolene har lagt vekt på i lignende domfellelser for voldtekt.

Ufrivillig

Flertallet i Høyesterett mener dette er feil lovanvendelse, og legger vekt på at formålet med straffebudet om voldtekt er å verne mot ufrivillig seksuell omgang. Førstvoterende Magni Elsheim skriver:

«Eg kan ut frå føremålet ikkje sjå at den fornærma skal ha dårlegare vern fordi årsaka til at vedkomande er ute av stand til å utøva sin seksuelle sjølvråderett, knyter seg til situasjonen, og ikkje til den fornærma sin eigen tilstand. Det er til dømes ikkje gode grunnar til at ein fornærma som vert overrumpla på ein måte som gjer at vedkomande reelt ikkje rekk å protestera eller setja seg imot den seksuelle omgangen, skal ha dårlegare vern enn ein fornærma som søv. Eg kan heller ikkje sjå at det er gode grunnar til at det skal vera mindre straffverdig.»

Flertallet peker videre på at dersom voldtektsparagrafen ikke skulle ramme et overrumplingstilfelle som dette, så ville konsekvensen være at det ikke kan dømmes for voldtekt selv når det er åpenbart at den fornærmede ville satt seg til motverge dersom hun eller han ikke ble overrumplet.

«Eg legg til at å ta omsyn til at det har vore frivillig fysisk berøring mellom partane før hendinga, vil stri mot føremålet med straffelova § 291 bokstav b, som er å verna den seksuelle sjølvråderetten», skriver flertallet.

Dissens

Mindretallet er enig med flertallet i at overrumplingstilfeller kan rammes av voldtektspargrafen, men mener dette stiller seg annerledes i denne saken, der det var en form for gjensidig seksualisert kontakt mellom tiltalte og fornærmede i umiddelbar tilknytning til overgrepet.

Annenvoterende Wenche E. Arntzen skriver:

«Det kan hevdes at overrumpling prinsipielt sett står i samme stilling uavhengig av de nærmere omstendighetene. Med en slik tilnærming er det imidlertid en fare for at svært ulike tilfeller behandles tilnærmet likt. Dette vil harmonere dårlig med forarbeidenes anvisning om at «forholdet mellom de involverte og hele situasjonen som handlingen skjer i», vil kunne ha betydning for hvilke tilfeller som rammes av voldtektsbestemmelsen.

Voldtekt er blant de mest alvorlige forbrytelsene på integritetskrenkelsenes område, og straffebudet bør etter mitt syn forbeholdes de klare tilfellene. Dette må særlig gjelde i en situasjon der lovens ordlyd er såpass åpen, uten at den er ledsaget av nærmere retningslinjer i lovens forarbeider.»

Mindretallet fremhever også at det i saker som dette som regel vil ha skjedd en gradvis utvikling i den fysiske kontakten, og at det vil kunne fremstå som uklart for gjerningspersonen hva den andre parten egentlig ønsker.

– Harmonerer dårlig med forarbeidene

I underinstansene ble domfelte representert av Simen Skjønsberg.

– En voldtektsdom i dette tilfellet ville etter min mening ha medført en utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde det ikke er dekning for verken etter loven, forarbeidene, rettspraksis eller juridisk litteratur, sa Skjønsberg til Rett24 i juli.

For Høyesterett er saken overtatt av Frode Sulland.

– Både jeg og min klient er skuffet over dommen, og vi er uenige i flertallets rettsanvendelse. Dette innebærer å strekke lovens ordlyd og forarbeider for langt, og fører til at voldtektsbestemmelsen utvannes. Svært ulike handlinger med svært ulik straffverdighet risikerer ved dette å bli behandlet likt. Som mindretallet presist påpeker, harmonerer resultatet dårlig med forarbeidene. Kritikken mot bruken av straff i seksuallovbruddssaker vil antagelig ikke bli mindre etter dette, sier Sulland, som håper lovgiver vil se nærmere på dette.

– Denne saken må nå gjennom en ny runde i lagmannsretten, så utfallet er dermed fortsatt usikkert, sier Sulland.

Må behandles på nytt

Påtalemyndigheten la i Høyesterett ned påstand om at Høyesterett skulle avsi ny fellende dom, men retten mener saken i stedet må behandles på nytt i lagmannsretten.

«Som følgje av at fleirtalet i lagmannsretten bygde på ein lovbruk som ikkje er rett, har dei ikkje gjort ei konkret vurdering av om den tiltalte handla så raskt at den fornærma etter dei konkrete omstenda var ute av stand til å setja seg imot handlinga. Det er ikkje mogleg å gjera denne vurderinga basert på den skildringa av faktum som går fram av dommen. Dei naudsynte føresetnadane for å seia ny dom er då ikkje til stades, og dommen må opphevast», skriver førstvoterende.

Høyesteretts dom finner du her.