Mannens DNA finnes i Rikshospitalets fryser, men familien får ikke tilgang før Stortinget endrer loven, sier Høyesterett. (Foto: Lise Åserud/NTB)

Høyesterett sier nei til å hente avdødes DNA fra sædbanken

Familiens siste håp om å finne en savnet slektning, er antagelig slukket: Høyesterett mener utlevering av DNA fra Rikshospitalets sædbank ikke kan baseres på et «antatt» samtykke.

En da 30 år gammel mann forsvant sporløst 4. januar 2010. Siste livstegn var en SMS, som trolig ble sendt fra Schweigaards gate i Oslo. Tre uker senere ble hunden hans funnet bundet til en lyktestolpe på en bensinstasjon på Ryen. Den skal da ha vært farget svart, skrev flere medier den gangen.

Annonse

Vi søker 15 nye kolleger

I dag, 11 år senere, er det fortsatt ingen som vet hva som skjedde med 30-åringen. Politiet antar han er død, men hvor kroppen befinner seg, er helt ukjent. Familiens siste håp om å få svar er å sammenligne mannens DNA med DNA fra uidentifiserte omkomne i utlandet.

Men hvordan skaffe DNA fra en mann som har vært borte i 11 år?

Fant sædprøve

I dette tilfellet hadde familien flaks. Det viser seg nemlig at mannen en gang i tiden var donor ved reproduksjonsklinikken på Oslo universitetssykehus, slik at det finnes en nedfrosset sædprøve.

Problemet er at loven er klokkeklar: Biologisk materiale kan ikke utleveres fra sykehuset uten samtykke. Og noe samtykke er det åpenbart ikke mulig å innhente fra en mann som har vært savnet i 11 år.

Eller er det det? Lagmannsrettens flertall la til grunn at man burde kunne basere seg på et antatt samtykke, og skrev:

«Lagmannsrettens flertall finner det mest sannsynlig at han ville ha ønsket at familien skulle finne ut hva som hadde skjedd med ham, og at han derfor ville ha samtykket til utlevering av den aktuelle sædprøven»

Mindretallet i lagmannsretten sa nei, og skrev at det måtte være lovgivers oppgave å endre loven, om man skulle innføre antatte samtykker som alternativ til uttrykkelige samtykker.

Høyesteretts andre DNA-sak

Dette er andre gang på kort tid at Høyesterett behandler spørsmål om utlevering av DNA fra helsevesenets biobanker. I fjor høst besluttet Høyesterett at politiet ikke skulle få tilgang til vevsprøver av et barn. Barnets foreldre var siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge. Saken ble senere henlagt på bevisets stilling

Les: Høyesterett sier nei til å utlevere vevsprøver i Vanvikan-saken

Den ferske dommen i Vanvikan-saken får sentral betydning for at Høyesterett avslår utlevering også i denne saken. Førstvoterende Per Erik Bergsjø skriver:

«2020-avgjørelsen (Vanvikan, red.anm) er uttrykk for at det på dette rettsområdet skal mye til før en så klar ordlyd kan fravikes. Og også i vår sak må hensynet til å hindre formålsutglidning slå inn med tyngde, slik at tilliten til helsevesenet og behandlingsbiobankene opprettholdes. Etter dette mener jeg at også rettspraksis taler mot både å bortfortolke samtykkekravet og å akseptere presumert samtykke.»

Høyesterett mener lovhistorikken tyder på at lovgiver aktivt har ønsket at et samtykke skal være uttrykkelig og informert, og at ordlyden skal tolkes strengt:

«Mitt syn er på denne bakgrunn at samtykkekravet i § 15 ikke kan bortfortolkes, og at loven ikke gir rom for å akseptere presumert samtykke fra en savnet eller avdød. Det må eventuelt være opp til lov- eller forskriftsgiver å vurdere om det er behov for en oppmykning av vilkårene for tilgang til biologisk materiale i behandlingsbiobanker.»

Lagmannsrettens avgjørelse finner du her.

Høyesteretts avgjørelse finner du her

Les også

Antall saker som påtaleavgjøres av Riksadvokaten er halvert

Borgarting må behandle begjæring om innleie-forføyning på nytt

Leder for Politijuristene

Marianne Børseth Steensby

Kommentar

Hvor er den politiske visjonen om en velfungerende og effektiv straffesaksbehandling?

Tidligere fosterforeldre får reise sak om foreldreansvar

Professor i rettsvitenskap, Høgskolen i Innlandet

Morten Walløe Tvedt

Kommentar

I hvilke situasjoner skal Grunnlovens regler kunne tilsidesettes?

Fraråder Stortinget å grunnlovfeste statens rett til å begrense grunnlovsretter