Rett før jul kom Høyesteretts plenumsavgjørelse i klimasøksmålet. I avsnitt 60 i dommen står det:
«Gjennom EØS-avtala deltek Noreg i det europeiske kvotehandelssystemet. I juni 2019 samtykte Stortinget i at rettsaktene for ei felles oppfylling med EU av utsleppsmålet for 2030 vart innlemma i EØS-avtala, jf. Prop. 94 S (2018–2019) og Innst. 401 S (2018–2019).»
Deretter er det så rungende taust om denne delen av EØS-avtalen at man skulle tro det dreide seg om en helt alminnelig trygdesak. Stillheten brast i forrige uke da Regjeringen la frem sin klimaplan for 2021–2030, og beskrev den som et «taktskifte» i klimapolitikken og «ein plan for omstilling av heile samfunnet fram mot 2030». På side 35 i meldingen kan vi lese at:
«Klimaavtalen med EU legg rammene for norsk klimapolitikk – ein avtale Noreg og Island inngjekk med EU i oktober 2019. Klimaavtalen med EU inneber at Noreg tek del i EUs klimaregelverk frå 2021 til 2030. Regelverket er innretta for å nå ein utsleppsreduksjon på minst 40 prosent samanlikna med 1990-nivå.»
Klimaavtalen med EU innebærer at alle norske klimautslipp er dekket av EU-regler. Avtalen er den viktigste politiske beslutningen forrige tiår. Den håndterer vår tids største utfordring og den går revolusjonerende langt, både prinsipielt og praktisk. Da må det være lov å spørre Høyesterett: Var ikke en klimaavtale som «legg rammene for norsk klimapolitikk» relevant for en dom som gjelder – ja nettopp – rammene for norsk klimapolitikk? La oss trekke parallellen til de tre mest sentrale temaene i klimadommen – spørsmålene om binding, domstolskontroll og aktivitetsplikt.
Bundethet: Et sentralt spørsmål i klimadommen er graden av rettslig bundethet. Høyesterett sier at Grunnloven § 112 kun slår inn der Stortinget «grovt» har tilsidesatt sine plikter og at terskelen er svært høy. En av forordningene Norge har bundet seg til er 2018/842 som ganske treffende heter «om bindende årlige reduktioner af drivhusgasemissioner for medlemsstaterne fra 2021 til 2030 som bidrag til klimaindsatsen med henblik på opfyldelse af forpligtelserne i Parisaftalen». Forordningens artikkel 4 sier rett frem at statene er forpliktet til å redusere utslipp med minst den prosentsats de har bundet seg til. Noen terskel finner vi ikke spor av, men sanksjoner om forpliktelsen om å kutte 40 prosent ikke blir møtt. Forordningen for skogbruk og anen arealbruk (2018/841) «pålegger hver stat å sikre at utslippene fra sektoren ikke overstiger opptaket av CO2 (netto null utslipp)» (Prop. 94 S side 10).
Domstolskontroll: Høyesterett sier i avsnitt 5 at det
«overordna grunnlovsspørsmålet er kva for rolle domstolane skal ha i miljøarbeidet. Dette er eit konstitusjonelt spørsmål. Søksmålet rører ved maktfordelingsprinsippet og tredelinga av makta mellom den lovgjevande, den utøvande og den dømmande makta».
I Prop. 94 S (2018–2019) heter det på side 6 at
«EØS-avtalens vanlige system for overvåking, domstolskontroll og tvisteløsning tas i bruk. Det innebærer at overvåking og domstolkontroll utøves av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og EFTA-domstolen. Eventuell uenighet mellom Island, Norge og EU tas opp i EØS-komiteen. Liechtenstein vil ikke være en del av felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030.»
Etter plenumsdommen er det vel neppe mye feil om man i det foran siterte bytter ut «Liechtenstein» med «Høyesterett». Det er et tankekors at Stortinget må vende seg til institusjoner utenfor riket for å sikre bundethet, og for å kunne oppnå rettslig håndheving av en plan som krever intet mindre enn en omstilling av hele det norske samfunnet.
Aktivitetsplikt: Når Stortinget i juni 2019 bandt seg til avtalen med EU og all detaljreguleringen som skal virkeliggjøre forpliktelsene, må man også, i en dom som er ment å sette retningen fremover, ta seg bryet med å spørre: Hvordan er det egentlig i vår samtid tenkelig at norske myndigheter krenker Grunnloven på klimapolitikkens område? «Ein plan for omstilling av heile samfunnet fram mot 2030» er jo slett ikke verst, eller? Nye klimasøksmål vil komme opp på helt andre måter enn dem Høyesterett drøfter.
Hvilke spørsmål står åpne? Samtlige, egentlig. Klimaavtalen med EU innebærer at alle norske utslipp er dekket av rettslig bindende krav om kutt. 87 stortingsrepresentanter stemte for innlemmelse i EØS-avtalen. Senterpartiets 11 representanter samt én uavhengig representant stemte imot. Hvis klimaavtalen er et rettslig virkemiddel som bidrar til å oppfylle Statens forpliktelser under Grunnloven § 112, hvilken rettslig og konstitusjonell status har klimaavtalen dersom tiltakene Regjeringen har pekt ut som nødvendige ikke blir vedtatt? Hvilke bindinger legger avtalen på Stortinget selv, og hvilke legger den på Regjering og forvaltning? Hvilket konstitusjonelt handlingsrom har en mulig statsminister fra Senterpartiet etter neste valg? Gir det svake norske Grunnlovsvernet rett til å heve seg over bindingene i klimaavtalen? Hvilke rettigheter gir det samlede rettskildematerialet til miljøorganisasjoner og individer som vil følge opp manglende etterlevelse foran domstoler i Norge heller enn i utlandet?
Jørn Øyrehagen Sunde har rett i at Høyesterett kunne ha «valt å resonnera ganske annleis om § 112. Ikkje på grunn av historia …men fordi domstolen ikkje er bunden av historia på eit nytt felt som klima.» Klimameldingen beskriver klimaavtalen med EU i kapittel 2 under overskriften «Noregs klimabidrag i ei verd i endring». Høyesterett stivnet et sted i forrige århundre. Samtiden tilhører Brussel og Luxemburg.
