Artikkelforfatteren representerte forbrukerne i den aktuelle saken.

Sist uke avsa Høyesterett dom i saken mellom 180.000 andelseiere i verdipapirfondet DNB Norge og DNB Asset Management AS («DNB»). Høyesterett satte med det endelig punktum i en sak som har versert for domstolene siden forsømtmeren 2016.

Spørsmålet i saken var for det første om DNB hadde gitt andelseierne den aktive forvaltningstjenesten de betalte for. Det andre spørsmålet var om andelseiere – gitt mislighold – hadde krav på et skjønnsmessig prisavslag.

Vi vil peke på noen særlig interessante sider ved avgjørelsen:

For det første avklarer Høyesteretts avgjørelse at domstolene ved fastlegging av innholdet i avtalerettslige innsatsforpliktelser på finansområdet må gå konkret til verks og tolke innholdet i ytelsen på linje med andre ytelser.

DNBs anførsel var at det ikke kunne stilles andre krav til ytelsens innhold enn at forvaltningen måtte ligge innenfor «faglig forsvarlige rammer». I praksis innebar dette, mente DNB, at forvaltningen måtte innrettes slik at den ga andelseierne «en reell mulighet for meravkastning» etter kostnader over tid. Ut over dette måtte forvaltningen bero på DNBs skjønn, også graden av avvik fra indeksen. DNBs standpunkt bygde på den tradisjonelle, obligasjonsrettslige tilnærming ved innsatsforpliktelser, der innsatsen i stor grad beror på faglig skjønn som er vanskelig å overprøve.

Høyesterett slo imidlertid fast, i tråd med Forbrukerrådets anførsel, at det her ikke var tale om å overprøve forvalternes faglige skjønn, og at det dermed ikke er noen grunn for domstolene til å utvise «tilbakeholdenhet ved avgjørelsen av om DNB har levert en ytelse innenfor rammen av det avtalte» (avsnitt 132).

Fra et forbrukerrettslig perspektiv er dette viktig, fordi det innebærer at domstolene vil gjøre en grundig vurdering av innholdet i den tjeneste som skal ytes, også når denne kan være vanskelig å analysere eller trenge inn i. Når det stilles konkrete, målbare og dermed etterprøvbare krav til tjenestens innhold, vil det sikre en reell prøving av om kjøper av tjenesten har fått det han eller hun har betalt for. Med DNBs standpunkt ville det i praksis vært opp til DNB selv å definere innholdet i ytelsen og – dermed – ikke mulig å etterprøve om tjenesten er levert. Fra et forbrukervernperspektiv ville det vært grunnleggende utilfredsstillende om det ikke skulle stilles konkrete, målbare krav til en tjeneste som andelseierne i søksmålsperioden betalte DNB mer enn 600 millioner kroner for

For det annet legger Høyesterett til grunn at kjøper av en finansiell tjeneste som dette har krav på prisavslag selv om det ikke er mulig å påvise at den mottatte tjenesten har en lavere markedspris enn den tjenesten kjøper skulle mottatt. Forutsetningen er at det lar seg sannsynliggjøre at den mottatte ytelsen «objektivt sett hadde lavere verdi for andelseierne enn kontraktsmessig ytelse» (avsnitt 151).

DNB anførte for alle instanser at det ikke er noen påviselig sammenheng mellom pris og graden av relativ risiko (avvik fra referanseindeks) i markedet for aktive fond. Dette, mente DNB, innebærer at andelseierne ikke ville betalt mindre for en mindre aktiv forvaltningstjeneste, og følgelig var tjenesten andelseierne mottok heller ikke objektivt sett av lavere verdi, slik vilkårene for prisavslag må forstås.

Høyesterett avviste DNBs vinkling. Høyesteretts tilnærming bygger på praksis utviklet for blant annet kjøp av bolig (avhendingsloven og bustadoppføringsloven), hvor det regelmessig vil være vanskelig å fastslå verdien av ytelsen med mangel. I slike tilfeller må vurderingen av hvilket verdiminus mangelen representeres gjøres «mer skjønnsmessig» (avsnitt 151). Høyesterett la avgjørende vekt på at DNB ved sin indeksnære forvaltning hadde etablert et høyere hinder mot meravkastning enn andelseierne var forespeilet, og at den opplyste andelseier som ønsket slik indeksnær forvaltning kunne delt sin investering mellom et aktivt fond og indeksfond til lavere samlet pris.

Også denne avklaringen er viktig fra et forbrukerperspektiv, fordi det sikrer forbruker et prisavslag også i tilfeller der det kan være vanskelig å påvise prisforskjell i markedet mellom kontraktsmessig og mottatt ytelse. Høyesterett har i denne sammenheng fremhevet sentrale hensyn bak prisavslagsinstituttet, nemlig gjenoppretting av balansen i avtaleforholdet (avsnitt 149) og at en mangel ikke bør stå usanksjonert (avsnitt 153).

For det tredje viser Høyesteretts dom – og den rettslige prosessen som ledet til dommen – at det er helt avgjørende for utviklingen av forbrukerrettslige spørsmål at vår prosessordning legger til rette for at forbrukere kan fremme krav samlet gjennom gruppesøksmål. Hver andelseier er i gjennomsnitt tilkjent et relativt lite beløp – rundt 2000 kroner – hvilket tilsier at det for den enkelte andelseier ville vært uforsvarlig å fremme sitt krav rettslig. I praksis henger derfor muligheten for å fremme krav samlet og utviklingen av forbrukerrettslige spørsmål tett sammen.

Erfaringen fra denne saken – som foreløpig er unik med hensyn til antall gruppemedlemmer og det samlede kravs størrelse – er at tvistelovens innføring av egne regler for gruppesøksmål for det alt vesentlige har fungert godt.

Samtidig viser denne prosessen at det er krevende for forbrukere å fremme krav mot store finanskonsern også om forbrukerne står sammen. Sakens omfang, behovet for sakkyndighet og ressurser lagt ned i rettstvisten viser at det er uhyre krevende å fremme krav som dette. Behovet for enklere prosesser er derfor fremtredende, noe som på overordnet europeisk nivå er forsøkt ivaretatt gjennom den forslagspakke som EU-kommisjonen våren 2018 la frem under tittelen «A New Deal for Consumers». På sikt kan man derfor håpe på at det for forbrukere vil være enklere å fremme krav mot leverandører av finansielle tjenester.