Partsevne er retten til å være part i en rettssak – altså retten til å saksøke eller bli saksøkt. I en fersk kjennelse (HR-2025-451-A) har Høyesterett slått fast at eierseksjonssameier kan gå til sak mot selskapsledelsen i utbyggerselskapet som oppførte sameiet. Tidligere har det vært usikkerhet om eierseksjonssameier har hatt partsevne i slike saker, og Høyesteretts kjennelse gir dermed viktig avklaring.

Denne avgjørelsen kan føre til at flere typer sammenslutninger får lettere tilgang til domstolene i fremtiden.

Les: – Dette vil gjøre det lettere for boligsameier å forfølge mangler

Hva handlet saken om?

Spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om et eierseksjonssameie – ved sitt styre – hadde partsevne, altså rett til å være part i en rettssak, mot personer i ledelsen i utbyggerselskapet. Dette berørte to lovbestemmelser: eierseksjonsloven § 60, som gir sameier adgang til å gå til sak mot «utbyggeren», og aksjeloven § 17-1, som gjelder ansvar for selskapsledelse.

Kjernen i saken var hvordan ordet «utbyggeren» skulle tolkes: Gjelder det bare selskapet som formelt stod som utbygger – eller også personer i ledelsen? Høyesterett landet på det siste.

Ved å tolke begrepet «utbyggeren» bredt, åpnet Høyesterett for at eierseksjonssameier kan rette krav mot selskapsledelsen – og ikke bare mot et tomt aksjeselskap som kanskje ikke har midler eller aktivitet igjen.

Domstolen fremhevet behovet for praktiske og hensiktsmessige løsninger, noe som tyder på en mer pragmatisk tilnærming til hvem som kan reise søksmål – og på vegne av hvem.

Hva betyr dette i praksis?

Eierseksjonssameier har nå bekreftet rett til å gå til sak mot personer i utbyggerselskaper, ikke bare mot selve selskapet.

Dette reduserer risikoen og kostnadene for den enkelte sameier, som ellers måtte gått til sak alene.

Det kan gi økt rettssikkerhet – og mindre rom for utbyggere som forsøker å unngå ansvar gjennom selskapsstrukturering.

Kan avgjørelsen få betydning for andre?

Ja, det er mulig. Høyesterett legger vekt på rimelighet og på at retten til å gå til sak må fungere i praksis. Dette kan påvirke vurderingen av partsevne for andre sammenslutninger – særlig de som ikke er eksplisitt nevnt i loven, men som likevel opptrer som rettssubjekter. Eksempler kan være enkelte bo- eller brukergrupper, eller organisasjoner uten full formell struktur.

Et eksempel er «flytende» dødsbo – sammenslutninger som befinner seg i en mellomfase, og som i dag har usikker rett til å reise sak. Kjennelsen kan indikere at terskelen for å få partsevne heretter er lavere, så lenge det er rimelig og hensiktsmessig.

Oppsummert

Det kan stilles spørsmål ved om Høyesterett faktisk utvider partsevnen, ettersom «utbyggeren» i praksis ofte har vært forstått å omfatte selskapsledelsen.  Likevel gir kjennelsen en viktig rettslig presisering, og vektleggingen av en «praktisk og hensiktsmessig regulering» kan få betydning også for andre sammenslutninger. Dersom terskelen for partsevne senkes, kan flere få adgang til domstolene uten å måtte bære risikoen alene.

HR-2025-451-A viser hvordan partsevne for en sammenslutning kan styrke rettssikkerheten – og sikre at krav kan rettes mot reelle ansvarlige, selv når disse opererer gjennom tomme selskaper.