Norges utslipp av klimagasser går marginalt ned. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2021 gikk klimagassutslippene i Norge ned med bare 0,35 prosent. OECDs nylige gjennomgang av norsk klima- og miljøpolitikk konkluderer med at Norge med dagens fart trolig ikke vil nå målet om 55 prosent kutt i klimautslippene innen 2030. Med dagens klimapolitikk styrer vi mot utslippskutt på forsiktige 20 prosent.

I lys av denne alvorlige utviklingen er det urovekkende hvordan våre fremste politikere i Stortinget behandlet årsrapporten til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Eller riktigere sagt – hvordan de ikke behandlet NIMs anbefaling om å utrede endring av klimaloven med sikte på å lovfeste 1,5-graders målet.

Rådet fra NIM ble begrunnet med at en slik lovendring vil innebære forpliktelser til å foreta spesifikke årlige utslippskutt, og at dette er nødvendig for å ivareta yngre og framtidige generasjoner rett til et levelig klima etter Grunnloven, og menneskerettigheter knyttet til liv og helse.

Udemokratisk rettsliggjøring?

I klimasøksmålet slår Høyesterett fast at tildeling av konsesjoner til oljeleting i Barentshavet ikke var i strid med hverken Grunnloven § 112 eller EMK artikkel 2 eller 8. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), har imidlertid sluppet inn klagen og skal om ikke lenge behandle spørsmålet om hvorvidt norsk petroleumspraksis er i samsvar med menneskerettighetene. Hva som blir utfallet av denne prosessen, vet vi ikke. Men det vi vet er at trusselen mot klimaet også er en trussel mot menneskerettighetene. At NIM som Stortingets oppnevnte selvstendige kontrollorgan for menneskerettigheter gir råd og anbefalinger knyttet til klima og miljø, er derfor klart innenfor mandatet deres.

Svaret fra flertallet (Ap, Høyre, Frp og Sp) i kontroll- og konstitusjonskomiteen til Stortinget var imidlertid at anbefalingen fra NIM innebar en udemokratisk rettsliggjøring av politikken, og ellers at NIM tidligere har gitt uttrykk for en fortolkning av Grunnloven som ikke var i tråd med Høyesteretts forståelse, og som de derfor tok avstand fra.

Rettsliggjøringen av klimapolitikken utfordrer grensen mellom juss og politikk, ved at domstolene får mer makt på bekostning av lovgivende og utøvende myndigheter. Denne utviklingen kan forstås som en manglende tro på, eller tillit til, at politikerne kan løse det store klimaproblemet. Dette er en utvikling som det er grunn til å være forsiktig med å omfavne. Viktige samfunnsspørsmål må ha demokratiske løsninger – basert på folkets vilje og suverenitet. Samtidig er det også slik at politikerne og myndighetene må handle innenfor et rom som er definert av rettslige skranker.

Det er et klart utviklingstrekk at det foregår en rettsliggjøring av klimapolitikken. Rettsliggjøringen skjer gjennom regelutvikling, der særlig EU er pådriver for nye grønne forpliktelser, men også gjennom utvikling av lovgivning innenfor ulike lands nasjonal rett og klimasøksmål for nasjonale domstoler. Dommere blir satt til å ta stilling til om myndighetene har gjort nok for å oppfylle internasjonale klimamål. Et eksempel er dommen i den tyske forfatningsdomstolen i 2021 hvor den nye tyske klimaplanen ble kjent grunnlovsstridig fordi den ikke kunne oppnå internasjonale mål for kutt i klimagasser og derfor var i strid med framtidige generasjoners rettigheter og friheter. Det norske klimasøksmålet er en del av denne trenden. Selv om Høyesterett i klimasøksmålet har fastlagt en høy terskel for at man kan bruke Grunnloven § 112 for å prøve enkeltsaker for domstolene, så kan vi se for oss nye søksmål for norske domstoler som er innrettet på andre måter og inspirert av rettsprosesser i andre land.

Dårlig tid

Norge og verden for øvrig har dårlig tid til å kunne nå 2030-målene. Våre politikere står derfor overfor en stor utfordring, og har en formidabel oppgave. Skal Norge ha mulighet til å nå sine ambisiøse mål, trenger vi et bredt spekter av virkemidler som får klimapolitikken inn i et forsvarlig spor, og setter oss i stand til å nå de internasjonale og nasjonale klimamålene. Dette må også inkludere rettslige virkemidler. Jussen kan bidra til fastere forpliktelser, forutsigbarhet, sette effektive rammer for utslippskutt og for avveining mellom de sterke industri- og økonomiske hensynene og klima- og miljøhensyn. Et slikt mulig rettslig virkemiddel er å se på klimaloven, som i dag ikke angir presise mål for utslippskutt direkte i lovteksten, og vurdere om 1,5 graders-målet skal lovfestes.

Oppgaven til politikerne våre er å få på plass et system og en forvaltning som er betryggende og forsvarlig og som tar oss over i et grønt skifte – og som skaper forutsigbare rammer for dyre kutt i industrien og næringen. Da har vi ikke tid til unødvendige debatter om fortolkningen av ordlyden til Grunnloven § 112, og hvem som har rett til å mene hva.