Hvorfor har Høyesterett muntlige forhandlinger i fire dager Snøkrabbesaken?

I de muntlige forhandlingene i Snøkrabbe II-saken i Norges Høyesterett denne uka får vi se domstolen i all sin prakt. Mens advokatene og publikum reiser seg, defilerer de kappekledde dommerne etter Justitiarius Toril Marie Øie i avtagende senioritet inn i andre avdeling. Dommerne finner sine tildelte plasser i det dempede lysskjæret fra grønnkuplede lamper. Idet dommerne setter seg, kaster de et speidende blikk mot partenes kappekledde advokater og et søkende blikk over publikum som med sin tilstedeværelse legitimerer domstolens funksjon.

Den juridiske innpakningen av Snøkrabbesaken gjelder Svalbardtraktatens geografiske virkeområde og om et latvisk rederi kan fangste snøkrabbe på kontinentalsokkelen utenfor 12-milsonen. De politiske og økonomiske realitetene i saken er enorme: om den norske stat skal dele med andre stater retten til olje og gass i Barentshavet utenfor traktatens 12-milsone.

Norge hevder at andre staters rett til virksomhet på Svalbard er begrenset ut til 12-milsonen rundt øygruppen da traktaten trådte i kraft i 1925. Andre stater mener at denne retten fotfulgte utvidelsen av den økonomiske 200-milsonen Norge etablerte i 1977. Mens tingretten og lagmannsretten ga staten medhold, er Høyesteretts oppgave å sette punktum i saken.

Høyesteretter i mange andre land har ikke eller avholder få muntlige forhandlinger som en del av sin saksbehandling. Norges Høyesterett skiller seg ut på to måter. I alle saker som Høyesteret selv vil avgjøre, møter partene dommerne til muntlige og offentlige forhandlinger. I tillegg følger Høyesterett trekkspill-modellen og justerer tiden til muntlige forhandlinger ut ifra hvor kompleks saken er.

I saker av særlig viktighet og i særlige tilfeller, setter Høyesterett til side sin praksis med fem dommere i avdeling. I Snøkrabbesaken har Justitiarius kalt inn alle Høyesteretts 20 dommere til plenumsforhandling. Med unntak av de dommere som er inhabile eller ikke har anledning til å delta, skal resten av dommere møte partenes advokater i til sammen 22 timer over fire dager. Dette er den tiden domstolen mener dommerne trenger for å få saken opplyst.

Men hvorfor gjennomfører en domstol offentlige muntlige forhandlinger når alternativet er skriftlig behandling hvor dommerne kan lese sakens dokumenter i ro og fred? Forskningen peker på tre faktorer.

For det første gir muntlige forhandlinger partenes advokater mulighet til å gi dommerne informasjon om saken, anbefale hvilke argumenter som bør gjelde og ikke minst dramatisere konsevensene av mulige utfall. Forhandlinger gir dommerne anledning til å stille spørsmål til advokatene og å teste holdbarheten i deres argumenter.

Undersøkelser indikerer at dommerne i Norges Høysterett i liten grad benytter seg av muligheten til å stille spørsmål. I de store klima- og ACER-sakene for noen år siden stilte dommerne ett spørsmål hvert 20 minutt.

For det andre kan muntlige forhandlinger bidra til å legitimere domstolens avgjørelser. Domstolen har tross alt invitert partene og deres advokater for å argumentere foran dommere. Denne prosessen viser at dommerne har vært villige til å lytte til begge partene. Prosessen gir uttrykk av åpenhet og upartiskhet, og legger grunnlaget for at partene godtar domstolens avgjørelse. Når offentligheten også fikk se at begge partene fikk like mye tid, blir det vanskeligere for den tapende parten å få støtte for at resultatet i saken er uriktig.

For det tredje bidrar muntlige forhandlinger til å styrke Høyesteretts legitimitet gjennom å nå ut til et bredere publikum. Vanligvis er det medias dekning av viktige saker som hjelper Høyesterett med formidlingen. I Snøkrabbesaken skal Høyesterett for første gang selv stå for strømmingen av forhandlingene.

Strømmingen blir en anledning for domstolen til å kuratere sitt image ut til større grupper i befolkningen og til institusjoner som domstolen ellers ikke treffer. Et godt image kan bidra til at offentligheten øker sin tillit til domstolen. I en rettsstat er dette er viktig fordi en domstol ikke selv har makt til å iverksette sine egne avgjørelser. Domstolen må overlate gjennomføringen til andre. Dersom befolkningen og beslutningstakere i andre institusjoner har et gjennomgående positivt bilde av domstolen, vil etterlevelse og gjennomføring av domstolens vedtak være lettere.

Muntlige forhandlinger er også en mannjevning mellom partenes advokater. Forskning viser også at den parten som er en gjenganger i retten og den parten som har den beste advokaten, besitter en fordel.

Til forskjell fra saken i tingretten og lagmannsretten der staten vant i begge instanser, er det regjeringsadvokaten selv som representerer staten i Snøkrabbesaken mot det latviske rederiet. Fra statens side er dette et prestisjeskifte som sender et kraftig signal til dommerne om at den norske staten ønsker seg en ny etappeseier om den nasjonale råderetten over ressursene utenfor 12-milsonen.