Oslo tingrett legger til grunn at domstolene, på grunn av situasjonen, må være langt mer tilbakeholdne enn ellers med å gripe inn overfor forvaltningens beslutninger, men føyer til:
«Samtidig må domstolene også i krisesituasjoner føre kontroll med forvaltningen. Domstolene skal sikre at enkeltpersoners grunnleggende rettigheter blir ivaretatt av staten. Det er en kjensgjerning at slike grunnleggende rettigheter først og fremst settes på prøve i krisesituasjoner. Denne krisesituasjonen har vart i snart et år, og mye kan tyde på at den kan komme til å vare ganske mye lenger.»
Tingretten legger stor vekt på at fagmyndighetene ikke har ment det var noen økt smitterisiko knyttet til å sitte alene på hytta. Smitterisikoen har derimot vært forbundet med en eventuelt manglende etterlevelse av de øvrige vilkårene, og da særlig vilkåret om å unngå nærkontakt. Retten legger videre til grunn at fagmyndighetene har vurdert heller ikke denne økte smitterisikoen som særlig stor.
Dermed koker det ned til en forholdsmessighetsvurdering, som retten mener regjeringen i liten grad har gjort.
«Konklusjonen på spørsmålet om inngrepene er nødvendige og forholdsmessige er etter dette at retten ikke vet hvordan regjeringen har vurdert forholdsmessigheten. Retten mener videre at hensynet til en helhetlig vurdering av smitteverntiltakene tilsier at retten ikke kan foreta en egen vurdering av forholdsmessigheten ved dette ene tiltaket uten en forutgående vurdering fra forvaltningen.»
Tingretten skriver at under normale omstendigheter ville retten ikke vært i tvil om at forskriften var ugyldig, ettersom det ikke foreligger dokumentasjon for at staten hadde vurdert nødvendigheten og forholdsmessigheten av inngrepene.
«Spørsmålet er om den krevende situasjonen som landet befinner seg i tilsier at retten bør stå tilbake fra å underkjenne én av svært mange beslutninger som regjeringen har vært nødt til å fatte under høyt tidspress og usikre prognoser. Dette er et vanskelig spørsmål», skriver retten, og konkluderer under sterk tvil med ugyldighet.
«Retten tror som hytteeierne at statens bekymring for dominoeffekten av en dom i deres favør er noe overdrevet. Som det framgår av drøftelsen ovenfor er saken spesiell både fordi den handler tiltak som gjør inngrep i grunnleggende rettigheter og fordi det foreligger dokumentasjon som tyder på at regjeringen har valgt enn litt annen linje enn den fagmyndighetene har anbefalt. Virkningen av en dom i hytteeiernes favør vil være at regjeringen må gjøre en fornyet vurdering (...)»
Staten mente karanteneregelen ikke gjør inngrep i saksøkernes grunnleggende rettigheter. Staten mente hytta kan ikke anses som et «hjem» etter menneskerettighetene, og at folk uansett ikke nektes å dra til eiendommene sine. Det at hytteeierne pålegges karantene når de kommer tilbake, er en konsekvens av at de selv har valgt å reise ut.
Tingretten er ikke enig, og legger til grunn at karanteneplikten er et inngrep i både den grunnlovfestede bevegelsesfriheten og retten til hjem og privatliv. Retten har videre «vanskelig for å tro» at denne type tiltak kunne gå klar av EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av personer, varer, tjenester og kapital, men dropper drøftelsen da den ikke er nødvendig for resultatet.
Tingretten skriver at staten må redegjøre for tre ting dersom den skal lage en ny karanteneregel:
- For det første mener retten at en forholdsmessighetsvurdering må ta utgangspunkt i at dagens karantenebestemmelser gjør inngrep i hytteeiernes grunnleggende rettigheter. Så lenge statens standpunkt er at tiltakene ikke gjør inngrep i noen rettigheter, vil forholdsmessighetsvurderingen etter rettens syn heller ikke bli riktig.
- For det andre mener retten at staten må gjøre seg opp en viss oppfatning av hvor stor risikoen for manglende etterlevelse vil være ved en lemping av de aktuelle vilkårene. Slik retten oppfatter de siterte uttalelsene fra fagmyndighetene, er disse tydelige på at overnatting på eiendommen ikke i seg selv øker risikoen for smitte. Spørsmålet er om en lemping av disse vilkårene vil føre til økt risiko for at de øvrige vilkårene – og da særlig vilkåret om å unngå nærkontakt – heller ikke vil bli etterlevd. Etter rettens syn er det viktig at en prognose over risikoen for slik manglende etterlevelse også tar i betraktning hvem det er som vil bli påvirket av at dagens vilkår endres.
- Et tredje og siste moment som etter rettens syn må inngå i en forholdsmessighetsvurdering handler om å vurdere den alternative smitterisikoen som hytteeierne utsettes for ved å oppholde seg i Norge. Hytteeierne har vært svært opptatt av dette poenget i sin argumentasjon for retten. Hytteeierne har lagt fram et omfattende materiale med sammenstillinger og beregninger av smitterisiko i ulike kommuner og distrikter i Norge og Sverige som de mener underbygger deres påstand om at det er større risiko for at de blir smittet dersom de er hjemme enn dersom de er på hytta. Retten forventer ikke at staten skal gå inn i denne type detaljerte beregninger. På et overordnet nivå mener likevel retten at staten må ta i betraktning at det for hytteeierne også foreligger en alternativ risiko for smitte i Norge.
Hytteeierne fikk ikke medhold i kravet om midlertidig forføyning. Karanteneplikten gjelder med andre ord inntil en rettskraftig avgjørelse foreligger. For tiden har uansett Sverige innført innreiseforbud fra Norge.
Staten mente forøvrig dette innreiseforbudet innebar at saksøkerne ikke lenger har rettslig interesse. Retten påpeker at staten i så fall heller ikke vil ha noen aktuell interesse i å opprettholde karanteneplikten, og avviser anførselen.
Statsråd Bent Høie opplyser fredag ettermiddag i en pressemelding av staten vil anke dommen.
