– Om du spør ti tilfeldige personer om de ville flyttet inn i en slik bolig med sine barn, så er jeg nokså sikker på ni av ti ville sagt nei, uttalte advokat Linda Egeland etter dommen i lagmannsretten.

Der ble kjøperen, under dissens, dømt til å betale selgeren over en million kroner i erstatning for urettmessig heving av kjøpet. Lagmannsretten kom til at selger ikke hadde plikt til å opplyse kjøperne om de personlige forholdene på naboens rulleblad.

Faktum gjaldt en bolig som ble lagt ut for salg i 2018. Selgerens nabo var på dette tidspunkt siktet, men ikke dømt, for seksuelle overgrep mot sine to stedøtre. Selgeren konfererte med DNB Eiendomsmegling om dette var noe det måtte opplyses om, men fikk til svar at det var det ikke.

Annonse

Legal Advisers - Legal & Executive Affairs

Tapte en million

Av forskjellige grunner ble salget ikke gjennomført før året etter. Naboen var i mellomtiden blitt dømt til fengsel i ett år og to måneder for fremstilling og besittelse av overgepsmateriale, samt seksuelt krenkende og uanstendig adferd overfor sine stedøtre.

Dette fikk kjøperne ikke vite noe om. I hvert fall ikke før de hadde signert. Ganske umiddelbart etterpå, derimot, fikk de høre historien via bekjente. Det viste seg at dette var alminnelig kjent i nabolaget.

Kjøperne, som selv har to små døtre, valgte da å heve kjøpet. Det er denne hevingen selgerne mener var urettmessig. De krever erstatning for det tapet de mener de ble påført da boligen måtte legges ut for salg for annen gang. I andre runde falt prisen på boligen mer enn én million kroner, og det er denne differansen som er kjernen i tvisten.

– Kjernen i saken for Høyesterett er hvordan selgers opplysningsplikt om såkalt «uheldige naboforhold» skal avveies mot personvernlovgivningen, sa advokat Linda Egeland til Rett24 da saken ble sluppet inn til behandling i vår.

– Villedende

I sluttinnlegget fremhever hun at straffedommen mot naboen ble avsagt bare fire måneder før salget, og før straffen var sonet. Eiendommene ligger dessuten svært tett i en liten klynge, med felles tun. «I en slik situasjon har kjøper en beskyttelsesverdig forventning om å bli informert om naboforholdet, og manglende opplysning innebærer et kontraktsbrudd. At tilbakeholdelse ikke er i samsvar med alminnelig lojalitetsplikt forsterkes i tillegg av at eiendommen ble markedsført som spesielt anbefalt for bl.a. familier med barn», heter det i sluttinnlegget.

Å mark markedsføre eiendommen som spesielt anbefalt for familier med barn gir et villedende og uriktig inntrykk av eiendommen, skriver Egeland videre.

Selgernes prosessfullmektig, Joachim Mikkelborg Skjælsbæk, uttalte etter dommen i lagmannsretten at saken «berører helt sentrale verdier om personvern og uskyldspresumsjon». I sitt sluttinnlegg legger Skjælsbæk vekt på at en opplysningsplikt om straffbare forhold begått av naboer, vil være stigmatiserende for de naboene det gjelder. Og videre:

«Man kommer ikke utenom at en slik opplysningsplikt vil være et sterkt inngrep i naboens rett til personvern og rett til privatliv. Både norsk og europeisk rettsutvikling går i retning av en utvidelse av personvernet. Etter ankemotpartens oppfatning må disse hensynene veie tyngre enn hensynet til kjøpers informasjonsønske.»

Flertallet i lagmannsretten skrev at det «har forståelse for at kjøperne kunne ønske å få de aktuelle opplysningene om naboen, særlig ettersom de selv har to døtre», men la vekt på personvernet og naboens behov for å kunne legge det straffbare forholdet bak seg og bli glemt.

Mindretallet mente imidlertid hensynet til kjøperne måtte veie tyngst, og skrev at selger ikke bør kunne «komme seg ut av en uheldig bosituasjon ved å få uvitende kjøpere inn i samme situasjon, der kjøper blir sittende igjen med et for dem stort problem».